lørdag 28. desember 2013

Verdt og merke seg

Noen ganger, når vi leser, glemmer vi hvor vi sluttet da vi la fra oss boka. På norske bokbloggeres portal så jeg at noen hadde blogget om praktiske og fine julegaver de hadde fått i år: Hjemmelagde bokmerker. Jeg leste og betraktet bildene, med søte snømenn som passet på sidene. Fra det ene til det andre, fant jeg noe fint for alle som ikke fikk håndlagde til jul. På bloggen 
gidetvidere /payitforward var det noen helt spesielle uglebokmerker. Her er link til innlegget om de, og her ligger pdf-filen hvis du vil lage deg noen. Jeg fløy pladask, det er vel det ugler gjør. 

Sånn ellers, er alt som vanlig. Eller uvanlig. Jeg må lære meg å fly om igjen. Jeg må lære meg å falle, uten å lukke igjen ordene. For det er det som skjer når en forfatter ikke kan snakke eller skrive: Den har lukket igjen ordene, stengt butikken, låst døra og gått. Og når jeg ringer på, er det ingen hjemme. Eller, er dette en ny historie jeg skal bokmerke?

tirsdag 24. desember 2013

God natt (nå skal alle nissunger sove)

Jeg er trøtt. Jeg er trøtt og kroppen snakker. Og jeg snakker.
Hvem bor i kroppen her? Det er jenta i julekjole som tok av julekjolen
og på de vanlige klærne, det er ikke jul når man ikke er i stua
sa julen, langt inne fra hjertet mitt og jeg begynte å nynne
på Home for Christmas av Maria Mena
og så, så tenkte jeg litt på nattasangen fra Amalies jul
eller hvem sin jul, hvem er nå Amalie?
Skram, hun skrev, jeg skriver. Hei Amalie Skram.
Hva ville du skrevet i 2013? Amalie ano 2013.
Det er en interessant tanke. Jeg flyr inn i natten,
under dundyna. Jeg har ny pysj. Godnatt,
nå skal alle nissunger sove.

Papa Panovs jul

Et juleeventyr, snek seg inn denne morgenen også. Jeg likte ikke helt at røttene er i bibelen, ettersom bibelen skal være "sann", enten man tror eller ei. Men denne apversjonen (se bildet) var godt laget, til tross for at jeg vil at eventyr skal være eventyr og religion religion. Nå, er det på tide å gjøre seg klar med pakkene. Det er jo jul. 


søndag 22. desember 2013

Alvene og skomakeren - et fortryllende juleeventyr

I dag tittet jeg igjen i basen av julebøker i AppStore. Jeg endte opp med en nydelig julefortelling. Alvene og skomakeren er et eventyr gjenfortalt av Nancy Bach, overasatt av Håvard Ovesen. Illustrasjonene, som er grovmalt, gyldne og fortellende, er av Milena Radeva. Vil du at noen skal lese høyt for deg, har appen Nils Ove oftebro som forteller. Her er fremsiden:
Jeg leste selv og bladde fra side til side. Det var faktisk slik at jeg ikke klarte å stoppe før jeg var ferdig. Det er vakkert, men likevel ikke helt som alle andre eventyr. Det er ikke sånn at mirakelet varer, vidre, som i lykkelig alle sine dager. Men et mirakel av små alver, gjør at familien kan klare seg resten av livet, virker det som, og nå uten alvenes hjelp. Jeg liker dette. Trenger du en hjelper til jul? Ring en alv. Eller kos deg med eventyret, som setter ting i perspektiv. Denne skomakeren, før alvenes hjelp, hadde ikke tid til familien i det hele tatt, og ikke nok penger til verken mat eller klær. Og nå
nå er det snart jul og de aller fleste av oss har både mat og klær. Jeg trenger ikke kjole forresten, jeg trives i pysj, joggebukse og ullpledd. Dette er et fint nattaeventyr eller en rolig morgenstund. God fornøyelse!
(Illustrasjonene er print screen fra boka)

Ukesamtale med Gro Dahle


Jeg: Hei Gro, har glemt å skrive, dagene har bare vært et kaos. Men det tar jeg ikke med her. Under er ukesamtalen. For denne eller forrige eller nissen vet hva. Fyller du inn i spottene jeg har holdt av til deg?
Gro: Ja, gjerne!

Jeg: Hei igjen, i tilfelle jeg glemte å si hei. jeg har glemt å skrive fordi jeg har glemt hvilken dag det er. Uken har bare surret rundt. Jeg tror ikke den har gått. Og ikke flydd. Ikke med S.A.S eller Norwegian. Men ja, kanskje til et fremmed land. Der jeg ikke forstår kommunikasjonen.
Gro: Navnet på dagene går ofte i surr for meg også, om det er tirsdag eller onsdag eller torsdag i dag for eksempel, men det viktigste er å holde fast i at i dag  er i dag, for det er det jo alltid!

Jeg: Nå er det helg, og jeg lander. Jeg lander hardt. Så hardt at jeg vet at gulvet er bakken. Kjenner du gulvet under føttene dine?
Gro: Ja, gulvet er der, heldigvis.

Jeg: Jeg drar frem ullpleddene. Ett til meg og ett til deg. Er du kald, eller kan det få være veggen?
Gro: Jeg fryser sjelden. Hvis jeg virkelig er kald, er det fordi det virkelig virkelig er kaldt – eller fordi jeg er syk.

Jeg: Legger vi det slik, rundt bordet, har vi en hytte. Et lite hi, hihi! Nå bygger vi hytte. Og bordplata er tak. Og, siden det er vinter, kan vi være bjørner, i alle fall når det er helg, og sove stille.  Har du en godnatta historie å fortelle høyt for meg?
Gro: Jeg kan fortelle om grevlingen som legger seg i grevlinggresset og som ruller seg inn i tørt løv for å sove.

Jeg: Jeg tror natten slutter her, Gro, inni hytta, helt av seg selv, sånn etter noen timer søvn. Det kommer litt lys mellom sprekkene i teppene. Vi skulle hatt flere tepper. Vi får ønske oss snø. Snøen kan være teppe og pakke lydene inn. Hvilke lyder av jul liker du? Er det noen du ikke liker?
Gro: Lydene av jul er når sønnen min kommer tassende ved ti-tida om morgenen og skal se i kalenderen, når datteren min kommer like etter og er sulten og vil at jeg skal lage vafler og med én gang og når den andre datteren min kommer tassende og ikke vil ha vafler, men laksewrap og mannen min som dundrer nedover trappa, for nå er han våken, ser i kjøleskapet, drar ut all verdens og tre nøtter for askepott og when you wish upon a star og lille stjerne hvor er du og sølvguttene som synger jula inn og lyden av skåler og glass og kjeler og panner. Det er ingen lyder jeg ikke liker, jo, når det ringer på. Jeg liker ikke når noen ringer på. Og det skjer stadig at noen ringer på rett før jul, og jeg blir like redd hver gang.
Jeg: Nå som vi er så godt i gang med hytte, vi kan bygge snøhule ute, om dagen roper, lyser seg inn. Kaster du en snøball på meg, så jeg kjenner at vi lever?
Gro: Ja, Helene, her har du en snøball i vinden. Det er fint vær i dag, vind i tretoppene, mildt og ikke snø i det hele tatt, men snøballen skal du få uansett. Hu hei!

Jeg: God lilla advent så lenge (i morgen ser grønne juletrær og så ser jeg rødt! Nisserødt såklart. Det er ikke farlig, bare vi går varlig.)
Gro: God advent til deg også, her har adventen vært rød hele tida!

Jeg: Vi skrives i det nye året.Og til alle blogglesere: God jul så lenge. Nyttår tar vi etterpå.

torsdag 19. desember 2013

12 dager til jul

Kan du telle? Ja, jeg tror det, men jeg oppdaget denne barneboka i dag, via appstore. 12 dager til jul. Det var en illustrert barnebok. Jeg valgte "lese selv" da jeg ikke ville ha høytlesning, som appen også tilbyr. Helt gratis leser en stemme for meg. For den yngre garde eller slitne foreldre, er det kjempepraktisk. I dag, 5 dager før jul, som i grunnen forbauser meg, at det er så kort igjen, 12 rimte egentlig mer naturlig, som 12 egg til julekakene. Men altså, 12 dager med gaver. Det er en søt liten historie. Den norske innlesningen hadde noen feil. Det stod om polkgriser men på bildet var det polkastripede stokker. De kunne danne et sverd, det kan ikke griser. Men, nok om det, historien er søt og viser en litt annerledes julepresang, som egentlig er veldig mange pakker, åpnet dag for dag, de siste dagene, for så å danne et juletre som velter ut i et pakkelass på gulvet med leker og votter og polkastokker. Et fint lite avbrekk fra mer actionfylte apper med spill, musikk og video, eller rett og slett fra julestrida. 

Mens vi venter på nissen: Nøtteknekkeren med og uten tale

Jeg har mange ganger, lurt på hva jeg skal med ipaden etter at jeg kjøpte macen min. Veldig mange ganger. Stort sett ligger ipaden bare ved siden av meg mens jeg "jobber" på MacBook pro. Men i dag, i dag tenkte jeg: jeg har lyst til å lese jule-litteratur. Men hvor skulle jeg finne julehefter og bøker i dag, uten mulighet til å gå ut? Apple-store ble resultatet. Fra ipaden. Gratis var det også, for fullversjon av: 

Det er bare å innrømme det. Denne moderne teknologien dro meg rett inn i eventyrenes land. Gammeldagse illustrasjoner presentert med sider som blar, uten at jeg drar i arket. Boka kan lese høyt for meg, og markerer hvilket ord som leses. Dette må være perfekt for lesetrening og ordforståelse for barn. Men for meg, som voksen, kunne jeg velge å lese helt selv, uten lyden, i mitt tempo. Og slik liker jeg det. En mellomting er også at stemmen i boka leser, og at en blar selv, så kan man se så lenge eller kort man vil, på bildene. 

Jeg har mange ganger sagt at ipaden har for mye. Jeg klarer ikke bruke den som lesebrett. Jeg blir forstyrret av alt jeg har på den. Så, jeg ønsker meg et lesebrett. I alle fall å teste det. Men til slike barnebøker, er ipaden genial. Og jeg setter meg gjerne under juletreet og håper eventyret varer for alltid. Slik jenta i boka ønsket og. God jul, Klara. 

onsdag 18. desember 2013

Heim For Å Døy og noen muntrere melodier

Noen dager, har ikke plass til at jeg leser bok. De er helt tomme, det er ikke det, men det er ikke plass i hodet mitt. Til andres ord. Og da, da hender det jeg finner et dikt, eller en sangtekst. Noe konkret. I går kom trygge julesanger fra barndommen på hjernen min. Jeg kunne sunget høyt, så redd var jeg. Det pleier bare å være sånn når jeg forsvinner, blir sykere, mister krefter og ikke vil leve. Da kommer sangene. De må erstatte følelsene. Ord er konkrete, om jeg styrer dem. Skriver dem. 


I dag, i epostkassa, lå reklame fra Platekompaniet. Dagens tilbud var Torleif Bjella "Heim for å døy". Han skriver på norsk. Han synger på norsk. Og han er ikke redd for å synge om det triste. Han gjør det med humor. Det klarer kanskje ikke engang en mor. Og så er vi der igjen, ved fødselen. Odd Børretzen sang en gang om menneskene, når vi kommer nakne til verden og gråter om det vi trenger. 

Jeg tørker tårene dine og smiler. Jeg finner frem teksten til Prøysens Julekveldsvisa, En stjerne skinner i natt (for det er dag nå) og noen andre jeg vil huske på i hodet mitt. I dag skal jeg også se på hvilke julehefter som er kommet ut for året. 2013. 

tirsdag 17. desember 2013

Boken på vent: Idet alle tar juleferie

Det virker som om både bloggere og fast ansatte, både her og der, går helt inn i julen nå. De pakker inn med fint papir, ønsker myk snø og tenner lys i krokene. Kanskje har du peis, kan den varme?  Jeg gav bort Hel ved-boka i høst. Farsdag.

Nå, sitter jeg og tenker: Mor. Det er der alt begynner. For et barn. Også Jesusbarnet som noen tror på og andre ikke. Vi snakker om og med Maria. Jeg kjenner flere Maria. Ingen av dem har født Jesus. Men de har fint navn. 

Hva er på vent, mer enn julen, hva skal jeg lese i julen? Jo, det er ikke så mange linjer jeg orker for tiden. Om sant skal skrives. Det blir til at jeg fortsetter på Mysteriet mamma av Lorentzen og jeg håper jeg også kommer i vei med Åsne Seierstad sin bok om 22. juli. Og kanskje et julehefte. 

Men jeg skal ikke bare lese. Jeg skal ta bilder, slik jeg alltid gjør. Jeg skal stå opp hver dag. Jeg skal slrape de siste dagene i julekalenderen. Og jeg skal også skrive for en frivillig organisasjon som jeg skriver for til vanlig, men som nå trenger hjelp til å digitalisere en eldre papirutgave av informasjonsmateriell. Så, jeg skal lese de linjene og skrive de inn. Jeg tror det er omtrent femti sider bok som skal føres inn i Word. Uten penn og papir. 

(Fjærpennen har altså sett bedre dager, og blir et vagt minne. Kroppen min og har sett bedre, sier speilet. Den er tynnslitt som hodet om hodebry fikk snakke. Men jeg dytter alt inn i parantes. Det er ikke så viktig. De har balsam i butikken, har du floker i håret? Jeg anbefaler Kids Natusan. )

mandag 16. desember 2013

Farmor har bursdag med ballonger og brus

Hei, hei verden! Fram med flagget! Det er 365 dager i året. I dag, er farmor sin dag. Hun reiste for lenge siden, slik alle gjør når de blir riktig gamle om ikke noe har inntruffet før, men jeg tenker allltid på henne. På bursdagen. Tiden går og vi går med, sa farmor. I dag ville farmor blitt 106 år stor. Det er mange år. Hun ble 90 og noen måneder. Det er også mange år, måneder, uker, dager, minutter. Halve livet mitt var med farmor, halve uten. 

Hva leser man på en bursdag? spurte jeg meg selv. Jeg nekter å lese om døden på farmors bursdag. Hva leser jeg? Bursdagssanger! 

Jeg gjorde et google-søk. Og jeg starter med den mest selvfølglig:

Det blir nemlig fest og hurra-meg-rundt når man snur seg i ring omkring.
Hurra for deg som fyller ditt år ble skrevet av Margrethe Munthe (1860-1931), som var lærer og forfatter fra Elverum. Hun har også skrevet andre kjente barnesanger som Å jeg vet en seter (med så mange gjeter, jeg hører sangen i hodet, så godt sitter den, fra barndommen av), På låven sitter nissen og Da klokka klang (så fort de sprang). O egentlig er det litt rart, for Da klokka klang, var det nemlig farmor som lærte meg. Akkurat farmor. Og nå, på bursdagen, er det sikkert noen barn i en barnehage som øver på På loven sitter nissen. Det er jo jul snart, må vite. 

"Ja, må han leve" som jeg forbinder mest med Sverige er en annen, litt kortere, sang som blir brukt i bursdagssammenheng. Gratulerer med da´n kan jeg også huske. Happy Birthday var ikke helt farmor. Hun var jo født i 1907. Det var ikke så mye engelsk her enda da. Så rart, hvordan tiden endrer seg. Men hundre år er også lang tid. Gratulerer med dagen, farmor, med stor H, og, mens jeg plystrer og synger inni meg, Hurra for deg. 



søndag 15. desember 2013

Smakebit på en søndag, hvorfor = derfor?

Mari fra Flukten fra virkeligheten har tatt velfortjent juleferie. Jeg har ike juleferie, i alle fall ikke fra flukten, så jeg deler en smakebit til fra boka jeg drev med forrige søndag også. Da var jeg på første side. Nå er jeg på side 60. Jeg leser bare litt om gangen, og ikke hver dag. Jeg har ikke ferie, jeg sa jo det, hodet mitt styrer med så mangt, inni meg.  Boka er Mysteriet mamma, Oktober forlag, forfattter Trude Lorentzen. 
På lørdagskveldene, hvis de skulle kose seg litt ekstra, bare de to, husker Merete at hun og Mia satt i sengene sine og spiste maiskolber med smør på, Det var livretten. Og en flaske rodévin på deling. Etterpå brukte de vinflaska som lysestake
Hvorfor kunne ikke alt bare fortsette sånn?

Monolog

- Hei. 
- Hei. 
- Jeg fikk ingen venner i går, så jeg legger puslespill med bildene mine, dette bildet er av Humpty som Nefer har laget som jente, og jeg deler det slik Humpty faller, og setter henne sammen igjen, slik at hun kan stå skrevet. 
- Hva? 
- Jeg spurte om en bloggvenn. Om noen, ville gå inn i det nye året, hånd i penn, eller, hånd i tastatur, og ha en skrivesamtale. I bloggene våre. 
Jeg og en til. Skriv til meg, fortell litt, og jeg velger en venn, som jeg gjennom 2014 
skal ta, hånd i hånd, hånd i tastatur, med meg samtalene med inn i bloggen. 
Jeg tror bloggen min får flere perspektiver, om vi skriver til hverandre, deler. Hva 
gjorde du i går? Jeg sang alle fugler små de er, matet fuglene og telte 
snøfnugg og sauer. Jeg gjør sånne ting. Sånne bittesmå ting. Kanskje, lurer du på hvorfor.
Kanskje VET du hvorfor. Kanskje gjør du det. Eller noe helt annet. Kanskje skålte 
du i en øl i går, eller gjemte deg under dyna med en bok, eller, eller kanskje 
sovnet du sammen med den du elsker
høyere enn himmelen
(det er ikke tak i internetthuset). 


lørdag 14. desember 2013

Vil du være bloggvennen min?

Jeg er bare en jente. En jente midt i en bok, mellom høye gjerder og jo, jeg er en dame, en dame som skriver. ALtså er jeg når jeg skriver. Det var første boka jeg leste litt i. før jeg ble jounaliststudent. For 10 og et halvt år siden. Rart hva man husker.  En slik bloggveksling, ville jeg likt. På nyåret. Skriv til meg om du vil være med, så velger jeg en av dere andre bloggere å veksle med. Vi kan begge poste begges innlegg i bloggen vår. Vil du være med, så heng på! :) Jeg tenker å begynne 1. januar, med alt et nytt år er og ikke er. Planer, drømmer, realitet. Alt har en plass. Mellom linjene. 

Men før det, vil jeg skrive en julehilsen. Et epostkort. Kjenner du noen, som jeg kunne glede, som en liten hemmlig nisse, med noen linjer, før jul?

H.

Julekortet

Jeg har fått ett julekort i år. Det var fra NetCom. 
Det skrev jeg på statusen min i går. Og inntil da, var det helt sant og nesten tragikomisk. Takk til NetCom som tar vare på kundene sine. jeg vil også ta vare på vennene mine og familien min. Også når jeg ikke strekker til. Så, kanskje jeg skal skrive et virituelt julekort? Og kanskje, kanskje er det noen av bloggleserne mine som kjenner noen som ville blitt glad for en hilsen på epost, fra førjulsnissen. Tips meg da vel! 

Fordi ingen mennesker er like

Fordi, ingen mennesker er like, før vi dør 
da er vi lik, lik meg på facebook, sier noen 
og jeg lukker vinduet, trekker for gardinene, 
hva het de dem hadde under krigen? 

hun ønsker seg blendegardinger og da
falt hun, fra tredimensjonal til en en flat ting
kanskje av papp eller innpakningspapir 
slår sløyfe på fingrene

vi trenger ballonger til festen husker jeg
blåser opp og gir noe å lage hull med,
stikker med døra på gløtt 
fordi ingen. lik. meg.

onsdag 11. desember 2013

Så rart

Så rart, skrev Inger Hagerup, og fikk oss til å tenke. Tenke på å være flaggermus og flakse rundt fra hus til hus. Det var et eventyr disse linjene, som egentlig er virkeligheten, tilbake til naturen, naturens uendelige rammer. Med edderkopp med nøste i sin egen kropp. Og det er da jeg lurer, hva er vi menneskene?

Vi kom i Evas eller Adams drakt. Jeg, i Evas, men jeg finner ikke fruktfatet. Står det på kjøkkenet? I dag har jeg flakset fra rommet mitt til stua mi. Jeg har vært i Japan og i USA på Internett, eller verdensveven om du vil. Jeg har vært i Norge og sett snøen fra vinduet. Men hva har jeg i kroppen min?

I hodet har jeg tankene. Tankene som kan reise. Og diverse filmer. Av ting jeg har opplevd og ting jeg har tenkt. Jeg har bilder og jeg har bøker og historier. Og i kroppen min? Et hjerte som slår og slår navnet ditt. Er det ikke rart, at jeg alltid tenker på deg? Den noen, ingen vet hvem er. Ikke engang jeg.

Jeg eller du, leter etter meg, men kroppen er et skall og hodet henger såvidt med. Jeg er et nøtteskall. Er jeg en skilpadde? Eller en snegle med bare hus. Du håndhilser, prøver å kjenne meg, stryke meg over håret, det er så mykt, håret mitt, og langt, lenger enn kina.

 Men øynene mine dytter deg vekk. Hendene trekker meg fra deg. Fra meg. Jeg kan bare være en annen, hvisker jeg og legger speilet igjen på badet. Med en sokk. Tenk å væe menneske, uten kropp? Da er vi vel i himmelen da, og engelen Gabriel synger. O´ helga natt.


mandag 9. desember 2013

Ukesnakk med Gro Dahle


Det har gått en uke igjen og i helgen var Gro i Polen. Verden er liten og stor, tenker jeg.

Gro: Da er jeg tilbake fra stormen i Polen
hvor hvor jeg ble sittende fas og sittende fast i den verste snøstormen jeg noen gang har sett. Ti-årets verste storm, sto det i avisene. Mer nordpol i Gdansk enn her i Norge,selv etter nattens snøfall.

Jeg: Hei til deg, velkommen hjem, hvordan var Polen?

Gro: Forferdelig. Jeg skal aldri aldri til Polen igjen!

Jeg: Hvem er det som gjemmer seg under sengen?

Gro: Planer skrevet i liten skrift på avlange papirlapper. Allergi-piller og støv-dyr. Og julen kanskje? November-julen. Den som kommer kjempetidlig, litt tidligere for hvert år. For det har jeg skrevet en gang.

Jeg refererer:
“Den grå sokken? 
Den slitte tøffelen?
Nei
Det er julen
som ligger der under sengen
og venter på desember
Kryper litt tidligere fram
for hvert eneste år
sprekkferdig av forventning”

Jeg forklarer: Dette diktet åpnet den forrige uken min. Ja, jeg åpner uken i mailboksen. Hver mandag kommer det et dikt fra e-diktet. Er det ikke rart, Gro, det kom fra deg 2. Desember, siste gang det var dikt før jul på mail?

Gro: Jo, det er rart.

Jeg: Og nå sitter vi her, Gro og jeg, du og jeg, nesten i en tresko, men i tangsofaen med bare badesko ved siden av oss og tær som spriker. Du sier det er sommer.Er det kaldt på tærne om du dypper dem?

Gro: Nei, ikke i tankebildet mitt med augustsommer og tangsofa og badedrakt. I tankebildet er det fint å ha føttene ned i vannet. 
Jeg tviholder fast på denne følelsen. Men det krever stor innsats. Det er vanskelig å tenke seg sommeren, nå som det er snø og is og definitivt vinter.

Jeg : Jeg ser for meg is. Det er kaldt. Først hvit og blå is.Så sjokoladeis. Liker du is?

Gro: - Ja, men ikke all slags is.
Vanilje er ok og kokos-sorbet er veldig godt og pekan og karamell – og krokan. Men godt også å spise nysnø, det er både gratis og helt sunt og uten fargestoffer og sukker og fløte. Hver vinter lager jeg nysnø-dessert til døtrene mine, en sammenpakket snøball i en dyp skål med jus over eller solbærsaft.

Jeg: jeg liker sånn is som er ute i naturen, som jeg kan bare stå og se på, med snøkrystaller I mikroskopet. Jeg ønsker meg mikroskop og stjernekikkert. Da jeg var frisk, likte jeg iskrem også. Og bestefar kalte alt som var fint for kremen. Han kjørte Ford. Ford var kremen. Bruker du solkrem, Gro? Vi trenger kanskje solkrem nå, hvis deter sommer i dag, i tangsofaen, ytterst på skjæret? Jeg er ganske blek. Jeg tror vi trenger solkrem.

Gro: -
Jeg bruker ikke solkrem. Jeg har aldri brukt det.
Men jeg soler meg aldri heller,ligger sjelden i sola og steker. Går tur med tøy på, er mellom trærne, under løvet, og bare noen timer om gangen, ikke hele dagen, da trenger jeg ikke ha på solkrem.

Jeg hører trærne blåse langt unna. Bølgeskvulpet lager en annen musikk. Jeg spør Gro: - Hvilke julesanger liker du?
Gro: - Jeg bodde i Amerika da jeg var liten,
i Millington i New Jersey, fra jeg var fem år til åtte.
Det var formende år, og det er da julesangene ble preget inn i meg, så det blir ikke jul før jeg hører White Christmas og Chestnuts roastin on an open fire og Oh, come all ye faithful og Mary's boy child og the ten days of Christmas. Jeg har ikke noe forhold til de norske sangene, kan dem ikke engang, bortsett fra to: En stjerne skinner i natt. Den er fin. Og deilig er jorden. Den er også fin, synes jeg. De synger jeg nå i desember, når jeg skal sove, Jeg må synge meg i søvn noen ganger, hvis jeg er urolig og full av tanker. Hvis jeg synger,så samler tankene seg og så roer jeg meg i sangenog sovner.

Jeg: - Jeg liker også En stjerne skinner i natt. Men tittelen på plata som kom ut i forrigfjor, med fengselskoret: Bortkomne julestjerner er den vakreste tittelen jeg vet. Vet du hva, Gro? Her i vannkanten spruter vannet og bølgene skylder over om vi spretter ut av fantasien og inn i virkeligheten, så er vi på feil sted til feil
årstid.

Siden vi innrømmer det, at det er langt uti desember og ikke sommer,selv om vi later som, tente du et lys i går, Gro? Et lilla lys for andre søndag i advent? Jeg liker lilla. Det betyr lykke. Jeg fargelegger. Jeg er barnet med fargestiftene. Jeg tegner mens Gro svarer: - Jeg tente lys på frokostbordet, et rødt lys i den svarte elge-lysestaken vår.

Jeg: - Hva syns du om vinteren, her vi spreller med tær i badedrakt?

Gro: - Jeg liker ikke vinteren noe særlig.På tjøme er det så glatt. Og da er det vanskelig å gå med hundene, for de trekker sånn. Men det er pent og fint og koselig med den første snøen.

Jeg: - Kan vi be vinteren gå hjem, siden den er for kald for deg og siden vi sitter så fint I tangsofaen? Men, når jeg tenker etter, jeg er ikke så god på sommer heller. Har du ullpledd? Jeg liker å bygge hytte under bordet.Skal vi gjøre det neste uke?

Gro:-  Jeg er verken vinter eller sommer, men heller høst-menneske. Og høsten er lang og fin, helt fra seint til august og til torsdag den femte desember for tre dager siden. Jeg er vårmenneske også. Men ikke vinter og ikke sommer. Jeg er ikke pledd-menneske heller. Men hytte-under-bordet-menneske er jeg absolutt.Ja, heller hytte under bordet enn tangsofa, nå som det har blitt snø.

Jeg: - Men først må jeg sjekke under sengen. Er du der, julen?

Gro: - Så fint! Var den der da? Eller hadde den krøpet ut?

Jeg vet ikke helt. Jeg får lete litt til, krype helt under sengen. Kanskje vi kan invitere den inn i hytta neste uke, for da, da er det nesten jul. 

søndag 8. desember 2013

Dobbelt opp: Setningsskade i hus og sjel


Bokanmeldelse av Setningsskade for Kvinnekraft

Forfatter: Layla E. Lorentzen

Utgitt 2013 MARGbok forlag


Jeg har ikke lest så mange bøker. Jeg har lest en del, men det er ofte at jeg hopper over noen sider, eller gir opp litt uti. Når jeg har fått et førsteinntrykk, kan boka ofte få en fin plass på hylla. Denne gangen, leste jeg alt.

Boka er skrevet av Lajla E. Lorentzen, født i 1964. Hun er debutant, vinner av MARGboks romankonkurranse, men har jobbet med tekst og språk lenge. Hun er litteraturviter og har jobbet som konsulent og redaktør.

Frem til boken. Alt er lest, boken er lukket igjen, ligger ved siden av meg på sofaen, men monologen hovedpersonen i boka, Bjørn, fører gjennom hele boka bare avbrutt av noen svar fra de han omgås, ligger i meg og snakker enda. Jeg vil ikke legge den vekk.

Ja, boka snakker. Den forteller meg om en spesiell mann, som har vokst opp litt slik vi kjenner til at Elling, romanfiguren av Ambjørnsen, gjorde. Bjørn flyttet ikke helt fra mor, mor som han beskriver vakkert og levende og repeterende. Boka er preget av at en del faste setninger, kommer vi hele tiden tilbake til. Jeg liker hvordan de driver meg gjennom boken med en rød tråd eller rett linje. Alt må være i vater og Bjørn er opptatt av målinger i huset selv om alt annet i det, flyter. Ikke før mor døde, vakre mor som han ville løfte opp i lyset, var han helt alene. På egne ben.

Og det er nettopp benet og huset som er det konkrete i boka. Han klarer ikke holde orden i huset, og en morgen oppdager han at huset han bygget selv i Asker, har begynt å glid. Det glir i leira, og får en setningsskade. Samtidig, har han brukt kroppen hardt om vinteren, han tror selv det er all måkingen som han gjorde fordi han ikke spanderte på å slå på varmekablene han selv hadde lagt på gårdsplassen. 

For å unngå å tenke på huset som sklir, blir han svært opptatt av et nytt byggeprosjekt; garasjen til niesa og mannen. Han oppsøker dem hver dag for å følge med på om snekkerne fra grimstad garasjer gjør jobben sin, etter at han selv og niesens mann har bygget grunnmuren.

Et sted, får niesa nok. Beinet blir verre og selv om pengene fra If til å rette opp huset tikker inn på bankkontoen til Bjørn, er han ikke i stand til å jobbe. Etter hvert kommer søsteren, Ruth, og mannen. De får sjokk over hvordan det ser ut i huset. I sengen ligger bjørn med kramper.

Det katastrofale, som først var et husfall, er fallet av et menneske. Så langt kan et menneske dette, tenker jeg. Og jeg lurer på om jeg selv enda sitter eller om jeg har falt av stolen, dypt beveget av boken. Jeg rugger fra side til side, slik Bjørn gjorde. Han går ikke i glemmeboken og jeg håper det kommer en oppfølger fra Lajla (det er lov å håpe) om hvordan det går med Ruth og niesa. Etterpå.

Søndagsmiddag (smakebit søndag 8 desember)

Flukten fra virkeligheten inviterer til å dele en smakebit av det vi leser på. Hver søndag. Det er snart ikke flere søndager i år. Det er reelt. Jeg finner frem ordene i boka. De legger seg på tunga og ut i fingerspissene.

Jeg liker triste bøker. Jeg liker mest de som snakker om virkeligheten. De triste bøkene snakker til meg. Noen ganger er det håp i det triste. Noen ganger er det svartmalt. Jeg tror jeg liker svart også. Man blir slank i svarte klær. Og noen fugler er svarte. Svarttrosten med sitt orange nebb, ravnen med styrke. Svart er sterkt. Derfor skrives det ofte svart på hvitt.

I dagens smakebit, på side 9 i boka Mysteriet mamma sier ordene og mellomrommet før neste avsnitt, mer enn antall ord skulle tilsi, så jeg bare gjengir dem, før jeg begynner å lese om sykdommen som kastet henne ut av vinduet.


Mammas kropp traff ikke asfalt.
Det var gress der hun landet.  


torsdag 5. desember 2013

Tidsskrift og bildekatalog

Det blåser. Jeg blåser til Bergen. Det er blåsebortkvelden, og da blåser jeg gjerne dit. For der er jeg visst med i vinden i dag. Jeg har tekster og bilder som blir lansert i dag. I Norge, i Bergen, I kraftverk. Jeg løfter armene over tastaturet, lener hodet tilbake, kjenner snøen som ikke har kommet enda og tenker: Noen ganger er det godt å legge seg, mens det blåser.

Når himmelen faller ned

Jeg prøver å lese, men jeg tror det er snakk om en kognitiv svikt. Jeg går i vinkel av at en løfter på plasttalerkenen min. Brudd i rutinen. Jeg skriker ut, og så blir jeg stille. Jeg prøver å lese, men nøyer meg med sangtekster. I dag. I morgen, kanskje i morgen, kan jeg lese. Det blåser storm rundt vinduene. Jeg byr opp til månelys dans. Om det bare var stjerneklart. Eller, så kunne det godt snø. 

Her er et utdrag fra Når hele himmelen faller ned av Anne Grete Preaus. 

Det snør
himmelsk korrekturlakk
over feilstavet sommer.
Og hør
bylarmen forsvinner
under dalende flommer.
Og vi har hørt at ingen snøfnugg er like
og sånne under kan en tenke på en stund.

Jeg måtte sette meg ned litt i stad. Sette meg ned å skrive ned på maen hvilke julegaver jeg har kjøpt. Jeg sliter med å huske,  fra dag til dag. Fra minutt til minutt. Nettadresser jeg kunne forlensg og baklengs, de er borte i dag og jeg finner ikke igjen verktøyene på nett. De til bildene og tekstene og all pynten. 

Ja, det passer med litt korrekturlakk over denne dagen. Men, det er visst plussgrader. Så det regner. Det regner og jeg teller og på søndag er det kanskje snø. Jeg vil ha nye ski. Hva skal du med det? Se på dem, klappe dem, tro på dem. 

Oi, det er torsdag, jeg har en mail å skrive. Godnatta, dagen. 

onsdag 4. desember 2013

Julesangen

Den fineste sangen, rett etter fuglesangen, det er noen av julesangene. Og noen av tekstene, også i sanger som ikke er julesanger men som handler om det, finner jeg er sårhet som jeg vil gi en klem og holde i hånda. Halvdan Sivertsens Sola i desember er en sånn sang. Her er et utdrag:
På ei trapp, der fikk æ se
Ei gammel dame med en bag, ho hadde satt sæ ned
Bagen slitt og grå
Dama likeså
Under sola I desember

Og som sola I desember hadde ho sett bedre tia
Så æ gikk forbi som alle andre gjor'

Å skrive julekort

Det trenger ikke være langt avsted, for å sende et kort. Eller for å lure det ned i postkassa egenhendig til hun rett over veien som alltid nikker til deg når du går ut av døra, på vei til bussen, to minutter for sent til at du kan stoppe opp og slå av en prat. 

Det blir alltid de to minuttene for sent. Du sender døra på klem og treffer ensomheten i ansiktet. Det er bare du. Du og henne som ser hverandre før du treffer bussjåføren. Han som alltid er i rute, så lenge snømåkerne har gjort jobben sin og snøen falt tidlig nok til at den er måket vekk der bussen triller klokken halv syv. 

Hun skal bare ut i postkassa, og så inn til frokost med katten. Det er bare avisa i postkassen, men den har alle nyhetene fra i går, og hun skrur på nitimen med dagens. Og hun snakker til katten som knapt rører matskålen så tidig. 

Egentlig ville hun vært på jobb akkurat da, i det minste gått med avisa, men hun har litt dårlige nerver, som naboene sier. Men smilet, det er ikke dårlig. Det er vakkert og hun smiler til deg mens døra slår seg igjen og du haster til bussen. 

P.S Husk å kjøp med et kort, så ligger det der når hun henter avisa i morgen, "tilfeldigvis" som du løper to minutter for sent til bussen. Hver dag. Unntatt i helga, da sover du lenger og ser henne fra stuevinduet rundt 11-tiden når hun har gitt opp å vente. Vente på å se ryggen din. 

tirsdag 3. desember 2013

Boka på vent på norsk, helt fra Japan, til valnøttens gjenstridige utholdenhet

Jeg blir med på Beathes Boka på vent igjen, selv om boka som ventet sist heller ikke er lest, så er det alltid noe å gjøre. Har man slikt å gjøre, så har man slikt å føre. Fra godt eventyrnorsk flyr jeg til Asia. Og til poesi. Si det med poesi. Eller pakk det åpent inn. Kan du metaforene mine? 

Alle smiler i Kina. Eller var det Thailand. I Norge har vi nylig fått oversettelsen, eller gjendikting mer korrekt,  av Takashi Hiraie, "Til valnøttens gjenstridige utholdenhet". Gjendikteren heter Ika Kamninka. Og jeg kjenner at alt klinger og vokser, litt som at treet for mange tusen grener og ikke bare er en lukket valnøtt på kafé. Jeg tror denne boken lever, og jeg gleder meg til å lese den. Kanskje i romjul. 


Forlag: Oktober.

Bar bakke

Jeg ser på kalenderen. Det er tredje desember. Jeg har ikke klart å skrive de siste dagene. Jeg ser ut av vinduet. Det er klarvær. Og bar bakke. Det er desember, men ingen snø. Ikke noe lag av vatt som pakker byen Oslo inn. 

Jeg ser på presangene rundt meg. Eller, handlelisten og tankelisten. Den svever i bevisstheten min. Jeg må finne det riktige til den riktige. Musikk er det overalt og bøker er heller ikke så lett. Gir jeg bort en bok jeg kan anbefale, er det ofte en bok med et litt trist innhold i i tillegg, og når den da kommer fra meg, vil mottakeren tenke på meg når den leser. Og det er jo det vi skal unngå med boken, gi et lite pusterom. Det skal ikke være lett. 

Tungt veier bøker under treet. Det skal alltid være en eller to. Syns du ikke? Boken som falt fra stammen. 

Jeg snur meg i sofaen og ser ut igjen. Jeg var innom bokblogger.no og så på lister over folk dør etter å lese i 2014. Jeg dør ikke over bøker. Heller under, ved at jeg dør og boka detter i hodet på meg. Jada, jeg vet det ikke var ment bokstavlig. Men jeg henger meg opp i ord og uttrykk. Og nå henger jeg meg opp i juletreet. Vil det være grønt? Hvem vil pynte? 

Jeg tror det er noen som fryser nå. Jeg har teppe rundt meg og ser ut i mørket. Det er tirsdag men jeg har torsdag. Minst. En mann plystrer. Er det en julemelodi? Jeg vil høre En stjerne skinner i natt. Jeg vil også ønske meg stjernekikkert når jeg blir stor. En som jeg kan se helt til månen med. 

I morgen skal jeg fortsette å lese i boka Setningsskade. Jeg liker den. Jeg leste i den etter opperasjonen på søndag. Og mandag morgen. Jeg lå hvit og blek og leste som grått papir. Hver bok har sin side. Denne har mange. 

God natt. En stjerne skinner. 

God natt.