fredag 31. januar 2014

Sam-tale med Dahle

Som seg hør og bør på en fredag, har jeg og Gro Dahle vår fredagssamtale. Les oss om du vil!

Fredagssamtale med Gro Dahle, fredag 31. januar.

Hei Gro. Jeg tror jeg har falt ned fra himmelen. Så lite husker jeg av reisen vår, som ballonger oppe i skyene. Men jeg tror jeg enten har slått hodet veldig hardt, eller bare er veldig fremmed der jeg er.

Jeg: Hvor er vi nå?
Gro: Vi er midt ute i vinteren, dypt ute i snøen og på slutten av januar allerede!

Jeg: Er vi i våre egne kropper?
Gro: Kanskje vi er mest inne i ordene våre? Det er ordene som flagrer og flyr her i denne mailen i hvert fall!

Jeg: Kan du se meg?
Gro: Ja, midt ute i alle ordene syns jeg at jeg kan se konturene av noen som jeg tror er deg!

Jeg: Jeg ser deg. Fordi du er viktig for meg. Hvorfor ser du mine bokstaver som mer enn kråketegn?
Gro: Det er rart med bokstaver! At de samler seg i ord på denne måten, flokker seg sammen i setninger, som du kan sende ut og som jeg kan lese og forstå. Det er ganske magisk!

Jeg: Jeg trenger flere språk. Hvilke kan du?
Gro: Jeg skulle gjerne kunnet mange. Kråkespråket for eksempel. Og hundesprpåket. Slik det er kan jeg bare norsk og engelsk veldig bra,men jeg kan lese litt spansk og fransk. Tysk har jeg forsøkt meg på, babler i vei, kan akkurat så lite at jeg ikke er redd for grammatikken!

Jeg: Jeg er redd. gulvet er hardt og jeg plasserer bena før hodet. Tar vi hodet først, stuper jeg kråke. Jeg liker kråker. De er fugler, som kvitrer. Jeg er en kiwi, fuglen uten vinger. Hvilken fugl er du?
Gro: Jeg er gåsa, tror jeg.

Jeg: Snart kommer våren, og fulgesang. Den er så høy, jeg trenger volumknapp. Har du det sånn?
Gro: Jeg er veldig veldig glad i fuglene. De kan synge så høyt de vil. Det er verre med menneskene. Der skulle jeg gjerne hatt volumknapp.

onsdag 29. januar 2014

Meg eier ingen - Å skrive om en bok lenge etter at jeg har lest den.

Det er flere år siden den kom ut, Meg eier ingen, av Åsa Linderborg. Jeg var på sykehus da også. Med lav konsentrasjon, skaffet jeg lydboken fra Rikshospitalets pasientbibliotek. Andre biblioteker var den sikkert utlånt for i lang fremtid, men jeg fikk lånt den rett etter at den kom.

I dag, fikk jeg reklame fra Platekompaniet, en stor kampanje med tre for 200. Ja, du kunne velge cd, dvd, bok, blande fritt og vilt. Fritt vilt, det er vel en film? Så kommer assosiasjonene. Men tilbake til boka, dette var en av bøkene i kampanjen. Og da hørte jeg i hodet mitt kvinnestemmen igjen.
Meg eier ingen, av Åsa Linderborg. Lest av…

Slik begynner lydbøker. Disse setningene kan jeg utenat.
Meg eier ingen, skrevet av Åsa Linderborg, er en roman, basert på egne erfaringer. Det er også bekreftelsen på at hun elsket den pappaen hun hadde, og at han var glad i henne. For alt han kunne.

Det er en fortelling om en alenepappa (Åsas mamma orket ikke bo med han mer) som oppdrar Åsa. Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han forsøker å holde fasaden og få livet og hverdagen til å gå opp. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.

Meg eier ingen er aldri patetisk. Boka er ærlig, rett frem og legger ikke skjul på noe, men overdriver heller ingenting. Jeg husker jeg likte å høre denne boka. Åsa tør å stå for den hun er, og hun gjemmer ikke bort faren. Til og med når faren går bort, forteller hun romanen på trykt papir. Et bevis på at Åsas pappa heller aldri sluttet å bry seg om datteren sin, er huskelappen i lommeboka med telefonnummeret hennes på. Det var omtrent det han eide. Alt og ingenting.


tirsdag 28. januar 2014

Før det er for sent

Jeg surret meg inn på bokklubbenes side igjen. Jeg kunne ikke sitte her med et inntrykk av reisetøfler og stelton termokanne, etter å ha vært inne på siden til norges største bokklubber. Det kunne ikke være sant. Jeg ville prøve å gå videre på siden.

Fortsatt forstyrret en hau av annonser, men så fant jeg bøkene. Og jeg fikk lyt til å lese. Jeg fikk lyst til å lese Mors gaver av Cecilie Enger. Jeg angrer på at jeg ikke har en liste over gavene jeg har gitt og fått. Jeg vet jeg skriver liste hver jul over alt jeg skal gi, for å ikke miste tråden, glemme igjen pakkebåndet inne i gavene eller et eller annet annet forferdelig som å glemme å ta av prislappen eller å gi for lite til en person sammenlignet med en annen. Men listene mine er overalt. Noen på papir, noen i søpla, noen er kanskje resirkulert til dopapir, noen er på avdøde pc-er. Angsten slår meg: Jeg er overalt og ingensteder. 

Jeg leser om en bok til før jeg går inn i bloggen (uten reisetøfler). 

Hver morgen går Fredrik ned til isen, hakker seg et hull og hopper uti det iskalde vannet. Det minner ham om at han lever. Plutselig en dag står en eldre dame på isen, en skikkelse han drar kjensel på - fra lenge siden. Historien hun har å fortelle, forandrer alt. 
Dise linjene er fra Henning Mankells bok, før det er for sent. Det er i alle fall for sent til å være morgen, men fortsatt ikke for sent til å prøve å oppdage nye og gamle forfattere. Jeg må bare plukke de ned fra hylla i et lager i en nettbutikk.

Reisetøfler

Jeg tenkte, at jeg ville være medlem av noe. Noe som sa noe om hvem jeg var. Jeg er ikke bøker, men for å  ha noe konkret, er bloggen om bøker. Ikke for at jeg leser spesielt mye, men for at det er noe andre kan forholde seg til. Bøker er ikke min sykdom eller journal, det er bøker. Bøker man kan sette på hylla om man går lei dem. Kanskje, er noen lei meg. Og jeg setter meg på hylla og leker humpty. Humpty had a great fall. Og så, ligger jeg på gulvet for hylla ville ikke bære meg. Eller var det sånn? 

Men altså, jeg gikk inn på bokklubbenes side for å se om det var noen bokklubb jeg ville inn i. Jeg endte opp med å se reklame for reisetøfler på bokklubbenes side. De reklamerte mindre for bøkene og de ulike klubbene, enn tøfler, turvaffeljern og dunsokker. Reisetøflene var blå og fine med et etui. Jeg skal ikke reise og jeg bestilte ikke tøfler. Og jeg må inn på nettsiden senere for å se om det faktisk var noen bokklubb der for meg. 

Kanskje, fortsetter jeg bare som før. Kjøper det jeg vil lese. Kanskje kjøper jeg en leseapp og leser noen av bøkene på skjerm. Men det er ikke helt det samme, selv om ipaden min er fin. Det skulle helst vært et lesebrett slik at jeg ike ble forstyrret av andre inntrykk på en gang. Problemet er: Jeg liker Kindle, og jeg liker best å lese på norsk, hvilket gjør at jeg ikke kan velge kindle eller må bytte språk. Konvertere meg selv til å være engelsklesende. 

Jeg får lese om tøflene, en gang til. 

Boka på vent: Blomsterhandlersken


http://beathesbokhylle.blogspot.no inviterer hver tirsdag til å dele en bok vi har liggende på vent. Enten en som har ventet lenge eller en nyinnkjøpt eller hva enn det måtte være som venter. På bordet mitt, ligger en bok jeg kjøpte for lenge siden. Den havnet i noen kasser da jeg var innlagt på en avdeling og i hui og hast ble flyttet til en annen. Nå har jeg fått tilbake boka mi. Den er skrevet av Gro Dahle, en forfatter og person jeg beundrer. Og som meg, har hun antakeligvis håret i fletter akkurat nå. Boka, er en roman. Den heter Blomsterhandlersken. Velkommen til bordet mitt og Blomsterhandlersken av Gro Dahle. Boka er fra 2011, i alle fall pocketutgaven som ligger her på bordet. Skrev jeg bordet? Nei, nå har boka flyttet seg over til sofaen. 

Boka er en samlivsroman med Sigrid i personlig krise som hovedperson. Hun selger blomster og lever et rolig familieliv. Men noe er galt, og hun vet ikke om det er kroppen hennes eller forholdet det er noe i veien med. 

Fra baksiden: 
Før kunne det hende jeg sa at jeg var kona til Even. men det var før, det var andre tider. Nå er det jeg som bestemmer hvem jeg er. Og derfor sier jeg blomsterhandlersken hvis noen spør. Ikke det at mange spør. Men det har kanskje skjedd en gang eller to. 

mandag 27. januar 2014

Fugl av Lisa Aisato

Jeg så det artige, med ugleøynene mine så jeg det, samlesning til Bokbloggerprisen. Uten mulighet til å fly til noen butikk eller bibliotek (Jeg er fuglen Kiwi, den som er født uten vinger), bestilte jeg februarboka i dag, på Bokilden. 218 kroner er det verdt å være med på noe så gøy i en måned. Og, jeg liker fugler, fasongen, fjørene, vekten, breddegradene, reisene, sangene. Både med og uten vinger. Har de nebb, kan de synge. Noen ganger er det slitsomt, de synger høyt. Menneskeversjonen, kan være nebbete. Kanskje, skulle vi vært flinkere til det. 

Mysteriet mamma – Boken om menneskelivet som forsvant

Forfatter: Trude Lorentzen
Dokumentar
ISBN: 9788249513024
Oktober forlag
For: Voksne

Dette er fortellingen om Mia, en dame og mor som brått ble psykisk syk midt i livet. Hun begikk selvmord med et hopp fra et usikret sykehusvindu. Det var gress der hun landet, men fallet var syv etasjer langt. Hun etterlot seg en datter på 15. Nå er 15-åringen Trude voksen, mamma selv, journalist og forfatter. Hun elsket mammaen hun hadde for kort. Det ble det heldigvis en lang bok av.  

Trude forsto ikke hva som skjedde med moren den gangen, hvorfor hun ble annerledes enn hun hadde vært, hvorfor Trude ikke lenger var nok til å holde bakkekontakten, hvorfor hun ikke kunne håndtere kjøkkenkniven eller motta en binders til å holde arkene sammen med.

Moren ble ”rar” da hun følte hun ikke var flink nok i jobben. Ingen forstod hva Mia mente, men hun påstod det med hele seg. Trude prøvde å trøste og samtidig holde fasaden av et tenåringsliv oppe. Av og til ble hun frustrert og sinna. 14-åringer blir det. Hvorfor var mamma så rar?

Når Trude som voksen nøster opp i mammas liv, finner hun fortsatt ikke konkrete svar. Hun finner en kvinne som ble psykisk syk, uten at noen visste hvorfor og uten at noen klarte å hjelpe henne. Hun finner fakta og journalnotater, tall og tolkning. Døden tok 2,4 sekunder, men berører likevel flere hele liv. Både i dag og i fremtiden.

Mysteriet mamma er om avmakt, håp, hjelpeløshet, samhold, sorg, livsglede og overlevelse. Det er en kjærlighetsfortelling fra en datter til en mor og kjærlighetserklæring til livet hun gav Trude. Hun lever videre med mann og to barn. To barn som spør om mormor.  Trude forbereder seg på å svare sannheten.


Boken er også om frykten for å våkne en morgen å være en annen. Det er en bok der man innser at ikke alle sår vil eller kan plastres. Det er en bok om at alle kan rammes av psykisk sykdom. Noen overlever, andre ikke. Trudes mamma, ble bare et halvt liv og en bok i hylla mi. Likevel, kommer jeg til å huske mennesket jeg aldri har møtt. Takk til en modig journalist, forfatter, datter og mamma.

søndag 26. januar 2014

Smakebit på Søndag: Når noen mangler

Maris blogg, Flukten fra virkeligheten inviterer som alle andre søndager til å dele smakebit fra boka vi leser. Jeg serverer litt sent i dag, kanskje som en middag som tok lengre tid å lage enn vertinnen planla. Og kanksje blir hun hysterisk av nettopp det. I dag har jeg overskrivten når noe mangler, enten det er ved bordet eller i livet for øvrig. Om litt er kaffen klar, hvisker jeg, og prøver å late som om noen vil ha kaffe.

Jeg har det litt sånn i dag. Det er noe eller noen som mangler. Jeg kjenner meg helt alene i en altfor full kropp. Siden jeg satte boken jeg holdt på  med på vent til fordel for Hvorfor hopper jeg, har jeg i dag funnet den tilbake, boka Mysteriet mamma. Dagens smakebit er så vond at den er vakker, akkurat slik noen mennesker er så vakre at de blir syke av det.

Jeg tar fram boka av Trude Lorentzen. Jeg tar fram boka og vet, at jeg vil gjerne komme videre. Den er så godt og kjærlig skrevet. Jeg kunne ønske jeg selv var like tøff. Eller at de rundt meg var. Nå har riktignok Trude måttet vente 20 år før hun klarte å skrive historien. Men historien er til gjengjeld en lang lang reise i morens liv, både mens Trude levde, før og etter at hun ble igjen med alenepappaen som enebarn.
Freedom is just another word for nothing left to lose.
Slik lyder tittelen på kapittelet som ligger åpent foran meg, i fanget, ja, fanget er vel også foran meg, i alle fall foran ryggen. Jeg begynner å lese:
Som om noen har brukt briller hele livet og plutselig tar dem av. Sånn ser mennesker ut som nettopp har mistet noen, har jeg lest. Mysende, som om de ikke kan tro det de ser, et ansiktsuttrykk som bare kan kjennes igjen av dem som har sett det i speilet, i sitt eget fjes.  

fredag 24. januar 2014

Sinnatrollet

Jeg blir så sint. Jeg blir så sint når jeg får reklame som først serverer meg "Dette skal du ha til middag" og legger ut i det vide og det brede, som om det var sannheten, og deretter, spør meg hva jeg skal ha til dessert! Jeg skal ikke ha noen av delene, verken forrett, middag eller dessert, og likevel tvinger reklamen meg inn i en valgrolle. Jeg føler at jeg blir satt til å velge vekk. Og jeg må attpåtil stå for det jeg ikke skal ha, som de har skrevet så vakre ord om. Er jeg sint? Jeg er definitivt ute av ballanse, jeg innrømmer det, mens jeg skriver: Butikken som sa jeg skulle ha kylling, kan dra langt ut på landet. Til en gård, jeg vil bygge meg en går med bur i. Og i buret kan jeg være egg eller frittgående høns. Hvem kom først, høna eller egget, redselen eller sinnatrollet? (Redselen). 

torsdag 23. januar 2014

Fredag i skyene (Jeg og Gro Dahle snakker og svever sammen)


Det er fredag. Jeg bretter dynene til side. Om jeg holder armene rett nedover kroppen, kommer jeg ikke til å fly. Men så kommer jeg på, jeg og Gro har noen tilbakelagte bursdager og andre selskaper vi skulle vært i. Da må vi ha ballonger! Velkommen til fredagssamtale og ukeslutt og helgestart. Hurra!

Jeg: Hvilken farge er det på din?
Gro: Noen dager har jeg oransj som min farge, noen dager har jeg lilla. Andre dager er det bare svart svart svart!

Jeg: Jeg ser bare håret ditt. Håret ditt er to snorer. Hvilke ballonger har to snorer?
Gro: De doble ballongene, de som to kan holde samtidig!

Jeg: Kan det være at det er vennskapsballonger?
Gro: Ja, nettopp! Vennskapsballonger som bærer oss over både bursdager og andre dager.

Jeg: Jeg kan knyte en flette i en av dine og så svever vi her sammen i skyene. Hva tror du om det?
Gro: Jeg er litt redd det skal bli kaldt.

Jeg: Jeg er litt redd, kan du holde godt i meg?
Gro: Klart det!

Jeg: Hvis jeg går tom for luft når en fugl hakker i meg, vil du plystre liv i meg igjen?
Gro: Klart det! Men ingen fugler kommer til å hakke på deg.

Jeg: Har ballonger evig liv, siden de stiger til himmels?
Gro: Jeg vet ikke hvor de blir av. Håper bare ikke våre ballonger synker over havet, for da kan de bli slukt av hvaler og delfiner, og det er ikke så bra.

Jeg: Jeg vil fargelegge skyene. Nå. På et ark. En rosa. En rød. Fordi det liksom ikke passer sammen. Vi skrives.
Gro: Ja! Hadiobradio!

Hvorfor hopper jeg av Naoki


Jeg hopper, fra en bok jeg egentlig leste til denne .Jeg kunne ikke vente med å lese den. Om den innfridde? Ja. I korteste grad. Man pleier å si i høyeste grad, men siden den er kort med store bokstaver, kunne jeg lese den på kort tid. Og noen ganger, har jeg konsentrasjon i ganske kort tid. Akkurat som Naoki. 

Naoki skrev om å ha autisme. Naoki skrev om å være glad i noen, uten å si det. Han skrev om å løpe fra ting han er redd for. Han skrev om å snurre. Han skrev om å rugge. Han skrev om å få kommandoer som kroppen må utføre. Han skrev om setninger som ble mange. Han skrev om å være i vann der lydene blir dempet, så han kunne ha det litt roligere. Han skrev om å miste ordene og si andre ord enn de han mente. Han skrev om rutiner og behov for foutsigbarhet. Han skrev om å være glad og om å være trist. Han skrev om gråt og om andre mennesker. Han brøt ned myten om at autister ikke bryr seg om andre. Han skrev om mimikk og om å bli forstått. Han skrev ved hjelp av en alfabettabell moren han hadde lært han å bruke. Han er i dag 13 år og kan uttrykke seg med tekst ved hjelp av tabellen.

Språket hans er enkelt, men han forklarer ting mange andre mennesker ikke ville forstått, så på en måte er det enkle språket helt nødvendig om man skal forklare noe så innviklet. Han har ikke svar på alt og kan ikke svare for alle med autisme, men han kan gi oss en følelse av hvordan han har det. Og han ber menneskene om å aldri gi dem opp. Det krever stort mot i en liten gutt for å be om det, skrive det og forklare det. Mange, mange ganger.

Takk, for at du lærte oss å lese litt, Naoki.

Noen ganger, bruker jeg bilder til å snakke eller lese med

Du synes kanskje jeg er rar. At jeg er urasjonell. At jeg gjør ting opp ned. At jeg er motsatt av det jeg burde være. Du synes kanskje bildet med lille Humpty ikke er noe annet enn et bilde. Eller, du ser sårbarheten og er myk rundt henne, som bobleplast. Slk klemmer jeg deg, med bobleplast. Og rundt der, et vakkert silkepapir. Og så, en ullgenser. Alle sarte sjeler fryser. Og deretter, et pledd, en bok og en kopp din te. Jeg vil gjøre som du vil, noen ganger. 

Når jeg snakker i bilder, har jeg et beskyttende lag rundt meg. For om du ikke forstår, kan jeg si: Det er bare et bilde. I glass og ramme setter jeg meg ned, og tenker på et lerret. Kanskje kan jeg male en dag. Eller fremkalle foto på lerret, igjen og igjen. Og så, henge det på veggen så jeg kan peke - hele tiden. Stirre og peke og alt du blir sint for. Fordi jeg er for glad i deg til å glemme at du ikke ser, innenfor lag på lag på lag. Blir til slutt et bilde. 

tirsdag 21. januar 2014

Det er ikke sant: Fordi

Fordi, jeg trenger å vite alt på forhånd. Fordi jeg behøver å vite hvordan ting slutter. Fordi jeg trenger å vite hvem som sier hei. Fordi jeg trenger å vite at datamaskinen ikke forfølger meg. Fordi jeg trenger å vite at jeg forfølger datamaskinen. Fordi jeg trenger å vite, at du hater meg. Fordi jeg trenger å bestemme når boken slutter, måtte jeg lese den med en gang. Sånn at den ble ferdig i dag klokken 20. Hvorfor hopper jeg skulle egentlig ligge på vent, men er alt lest. Omtale skriver jeg når bølgene har lagt seg. Jeg er så lett i vannet. Jeg også, liker meg der. Jeg gjorde det som liten og. Jeg kunne flyte, og ikke bry meg om noen. Fordi, om jeg sa noe, ville jeg få noe jeg ikke kunne ta imot. Som at genseren min var fin. 

Fordi du leser bloggen min. Fordi jeg ikke kjenner deg. Fordi jeg ikke vet hvem som leser meg, avslutter jeg her. Og undrer, kan jeg lese en gang til? For slik er jeg. Jeg liker å vite hvordan ting går. Er. Blir. Derfor er den, Hvorfor hopper jeg av Naoki, enda på vent, eller er den ikke? Som en julepresang du har tyvtittet på. Derfor, ligger den lest, og skitten av hendene mine, jeg antar de er ekle, hendene mine, derfor ville hun ikke holde dem. Jeg elsker deg på papirlapp, slik andre spurte: Skal vi være sammen, spurte jeg, noen år for sent, jeg skulle være voksen. Men de samme redde følelsene, som dere, de hadde jeg. I morgen.


Som dagene går

Som dagene går, kan du si og jeg ser føttene og kjenner mine
som fryser, hvorfor jeg ikke tar på tøflene?
Jo, da forsvinner gulvet. Men gulvet er der, kjenner du det ikke?
Jo, for jeg har ikke på tøfler.

Som dagene går, skriver du inn i kalenderen, merker av. Han har bursdag. Hun skal gifte seg. Det er barnedåp. Som dagene går. Disse dagene dine, som er så mye større og omfattende og kompliserte enn mine.

Som dagene går, sitter føttene på gulvet og rompa femti centimeter over, som på et sofasete, som dagene går…

trenger du kanskje en kalender og i loggen jeg har vært innom før fant jeg fram denne blogposten til deg:

http://gidetvidere.blogspot.no/2014/01/49-gratis-kalendere-2014-49-free.html

søndag 19. januar 2014

Smakebit søndag: Derfor?

Noen ganger, tar jeg bøkene i små biter. Jeg leser litt om gangen. Derfor går det ikke så fort og jeg kunne skrevet smakebit fra samme bok som jeg skrev fra sist. Men jeg har tyvtittet i neste på leselisten min, som jeg oppdaget på fredag. Jeg oppdaget boken i reklame fra Norli og Ark på fredag. Jeg fikk noen til å trykke klikk og hent, og kjøpe den for meg. Jeg kan ikke vente. Jeg vil lese Hvorfor hopper jeg

Den har allerede vekket meg fra en lang periode med følelser jeg ikke forstår. Jeg har helt lunket vann på meg så jeg slipper å fryse. For med en slik bok, er verden aldri helt alene. Ikke bokverdenen engang. Forfatteren er bare tretten år, men siden jeg først skulle lese ferdig den forrige boka jeg driver med, er det forordene det blir en smakebit fra. Hvorfor hopper jeg er en bok av 13 årige Naoki med autisme. Her er et lite utdrag fra forordene som motbeviser alt du forventer.

"Hvis mennesker med autisme ikke forstår andre menneskers følelser, hvordan kan da Naoki fortelle at det mest uutholdelige ved autimse er å vite at han gjøre andre mennesker anspente og deprimerte? Hvordan kan han skrive en historie (med tittelen Jeg er her sommen med deg, som finnes i slutten av denne boken) med skikkelser som viser et vist spekter av føleler, og en handling som er utformet for å pirre tårekjertlene? Som alle historiefortellende pattedyr foregriper Naoki publikums følelser og spiller på dem. Dette er empati." David Mitchell 

Og i dag, er jeg en hund. En hund som vil ligge foran peisen og oppi fanget ditt og se på deg med store øyne så du husker å klappe meg. Husker å klappe meg og være glad i meg, også når ordene stokkker seg. Jeg trenger krykker. Og nå vil jeg lese. 

Det snør det snør

Tiddeli… tataaa! Ikke bom. Ikke tiddeli bom. Ikke i dag. Det er blink. Snøballblink. Jeg lever i fantasien i dag, for virkeligheten, har ikke bokcover. Men stykker av den, har. Og en av bøkene jeg nesten ikke klarer å vente med, skal jeg skrive smakebit fra, litt senere. Jeg bør lese ut Mysteriet mamma først, jeg har jo brukt en evighet, men Hvorfor hopper jeg ligger og dirrrer ved siden av meg. Hopp, frøken, hopp! Jeg er i fantasien i dag. Noen ganger er fantasien virkelig. Den vonde. Den banker på døra. Det strammer rundt hendene. Hva er dette? Virkeligheren, som snart er uvirkelig. Og jeg, jeg blar og blar, som for å si: Jeg vil lese deg. 

fredag 17. januar 2014

I morgen

I morgen er det vinter. I morgen er det vinter og jeg har bursdag. Vi har vært ute en vinternatt før. Jeg skal lese litt. Inne. Og kanskje ta noen bilder. Fotoredigere. Leke. Bursdag. Hvem får fisker i dammen? Eller godisposer? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke og jeg har akkurat satt barneboka på hylla. Den har fått avslag de stedene den ble sendt til. Tror jeg. Og, jeg har latt som ingenting. Det var jo som forventet, var det ikke? I morgen er det vinter og jeg skal sove lenge. Jeg har funnet ut hvilken bok som står på Må leses lista mi. Så om ikke min skriving er til nytte for noen, så er i alle fall andres. Lest, likt, betydd noe,  og delt.

tirsdag 7. januar 2014

Boken på vent: Bibelen

I dag, leste jeg om et menneske, en kvinne, som døde av sykdom. Mange mennesker dør av sykdom før alderdom. Noen mener Gud har bestemt det. Andre mener det ikke handler om det i det hele tatt. 

Noen ganger, kunne man ønske det var enkle svar. Jeg tror ikke livet har verken enkle eller kompliserte svar. Det er tungt som at var syk, og så forenklet som at hun hadde en livstruende sykdom. 

Når noen leter etter svar i religionen, for å støtte seg, håper jeg de finenr støttte og ikke mer lidelse. Jeg håper det. Så enten om det er Koranen eller Bibelen, ønsker jeg en hellig bok. At en hellig bok skal gi trygghet til noen i kveldens mørke. Det kan gjerne være en barnebok. En barnebok om teddybjørner og snille mennesker. 

Selv om livet er tykkere enn Bibelen, hadde det noen ganger vært fint å kunne alle de religiøse skriftene utenat - for å kunne forstå hvorfor menesker reagerer så ulikt på ting utfra hva de tror og ikke tror. Temaet er stort og uendelig, og det finnes ikke bare én bok. Men vi kaller den ofte det, en bok som er svar, for Bibelen - enten det er en bibel i sunn mat eller religion.

Så boka på vent, er fasiten. Fasiten på menneskene. Den finnes ikke. Og vi aner ikke hvilke bøker vi egentlig skal lete i. Imens ser vi på den uleste Bibelen og minner oss selv om de gode levereglene. 



mandag 6. januar 2014

Det snør

det er det det gjør. 
Snør. Først begynte det å regne.
Så kom snøen. Og jeg elsker snøen. 
Det er hybelkaniner som faller ned fra himmelen. 
Har du navn på dem også? 
Nei, jeg hilste nettopp på dem, 
og da, når jeg hilser på noen, 
husker jeg bare mitt eget navn, 
jeg må si det høyt og tydelig, 
hvis ikke spør noen hva sa jeg 
og da, da sier jeg navnet mitt enda en gang
og har i allefall glemt de andres.

søndag 5. januar 2014

Smakebit på en søndag

Antimaterialistsisk poesi virket ikke på meg. Jeg ønsket meg rosa dunjakke. Millet, en sånn med armer som kunne tas av med glidlås, så den ble dunvest isteden. Da jeg fikk den, viste jeg henne hvor takknemlig jeg var. Jeg sov med jakka på meg den natta. 
Utdraget er fra Mysteriet mamma av Trude Lorentzen. For når sant skal skrives, er jeg fortsatt i den boka. Jeg liker den og nyter erklæringen datteren skriver om hvor flott mor hun hadde. En mor som ble syk, men som var hennes mamma. Før hun ble syk, og etter at hun døde. Hun fødte Trude. Hun skapte Trude. Hun formet en forfatter. Hun laget en bok.

Når sant skal skrives mellom linjene, har julen rent gjennom kroppen min. Det har vært tårer, blod, søl og rettere sagt kaos. Mellom kaoset, har det vært stille og tomt. Det er som om jeg ikke er inni meg mer, og ord blir rett og slett for mye. Jeg har ikke ord for alt. De er borte. Jeg føler at jeg begynner å få altzheimer og erstatter ord med andre.Ord som ikke er dekkende. Livet jeg hadde før, er rett og slett ikke lenger i live.


Men, når det er sagt, er jeg en ung skrivende kvinne. Selv om jeg ikke skriver stort nå. Jeg håper å komme sterkere tilbake. Jeg hadde bestemt, at etter jul, da skulle jeg skrive igjen. Selv om julen har vært nesten tom, og bare hatt masse tid jeg kunne skrevet i, selv om det var realiteten, tenkte jeg at det ble lettere i det nye året.


Det ble tungt og jeg har brukte halve denne dagen på å samle krefter. Og så sitter jeg her, som en Pippi som aldri ble Pippi. Jeg har bare feil sokker. Jeg burde hente tøflene mine, jeg fikk de til jul, men jeg klarer ikke samle mot til å varme tærne. Kanskje jeg kan sove med tøflene i stedet, for om natten, fryser man ikke uansett.