Før det er for sent

Jeg surret meg inn på bokklubbenes side igjen. Jeg kunne ikke sitte her med et inntrykk av reisetøfler og stelton termokanne, etter å ha vært inne på siden til norges største bokklubber. Det kunne ikke være sant. Jeg ville prøve å gå videre på siden.

Fortsatt forstyrret en hau av annonser, men så fant jeg bøkene. Og jeg fikk lyt til å lese. Jeg fikk lyst til å lese Mors gaver av Cecilie Enger. Jeg angrer på at jeg ikke har en liste over gavene jeg har gitt og fått. Jeg vet jeg skriver liste hver jul over alt jeg skal gi, for å ikke miste tråden, glemme igjen pakkebåndet inne i gavene eller et eller annet annet forferdelig som å glemme å ta av prislappen eller å gi for lite til en person sammenlignet med en annen. Men listene mine er overalt. Noen på papir, noen i søpla, noen er kanskje resirkulert til dopapir, noen er på avdøde pc-er. Angsten slår meg: Jeg er overalt og ingensteder. 

Jeg leser om en bok til før jeg går inn i bloggen (uten reisetøfler). 

Hver morgen går Fredrik ned til isen, hakker seg et hull og hopper uti det iskalde vannet. Det minner ham om at han lever. Plutselig en dag står en eldre dame på isen, en skikkelse han drar kjensel på - fra lenge siden. Historien hun har å fortelle, forandrer alt. 

Dise linjene er fra Henning Mankells bok, før det er for sent. Det er i alle fall for sent til å være morgen, men fortsatt ikke for sent til å prøve å oppdage nye og gamle forfattere. Jeg må bare plukke de ned fra hylla i et lager i en nettbutikk.