fredag 28. februar 2014

En siste titt på Fugl

Når en fugl flyr til mars, enten det er måneden eller planeten. Det er en slik dag, den siste dag i februar, at jeg tar en titt på sidene i Lisa Asiato sin Fugl igjen. Boka er vakker og får meg til å ville lese mer. Og se mer. Jeg leser på forlaggsliv om Odd er et Egg og Svalene under isen. Jeg vil blad i de. Kanskje reten av året, sier jeg, for Februar var til Fugl. Februar, den korte måneden med den korte bildeboka. Jeg likte den.

Fugl er en vakker skildring av noe umulig som blir mulig. Og i enden, er det bestefar, som ellers ofte er den som barna venter på skal komme tilbake, som venter på jenta. Jenta som flyr til syden hver vinter for å slippe å fryse mer.

Jeg liker varmen i boka. Jeg liker kulden i boka, der jenta ikke passer inn blandt fuglene, før hun endrer seg. Jeg liker sårheten i boka og vil plastre følelsene til en bestefar som venter.

I morgen er det vår. Hei, jenta.

tirsdag 25. februar 2014

Livet er så vakkert + Fugletribunalet og annen selvforakt

Livet er så vakkert, når jeg ser sammenhengen. Når jeg kan legge en og en sammen, og få et lite tog. Lokomotiv og vogn. Sånn begynner reisen tilbake til farmor og farfar og farmor som malte dukkeøyne for en dukkefabrikk. 

Jeg vrir på hodet til den ene dukka mi. Hun smiler tilbake. Den er mer moderne enn farmors, i et annet materiale. Men ikke finere, bare annerledes. Og sånn er jeg, bare annerledes. 

Boka på vent, jeg er litt usikker på hvilken jeg skal velge meg. Fordi, det er flere som venter jeg kan velge på. Men det er jo sånn, det er jo sånn at jeg ikke er så god på valg. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive, beskrive eller regne ut, for at livet skal være så vakkert som det var et øyeblikk. 



Jeg velger meg april. Eller gjør jeg det. Det er jo mars først. Men hva leser man i mars? Fugletribunaliet! Jeg bruker en retrobørste fra psdfanextra og lager meg et bilde. Mens fuglene kommer tilbake fra syden og andre steder, synger søt musikk og legger egg, ønsker jeg meg denne boken:

Fugletribunalet av Angnes Ravatn. Romanen følger to personer som ved en tilfeldighet flytter sammen. Allis Hagtorn blir hushjelp og gartner for den mystiske Sigurd Bagge, i hans trevilla. Han isolerer seg i sitt arbeidsværelse hele dagen, og lever som om han er skyld i en stor forbrytelse. Allis har på sin side satt hele sin karriere på spill, etter en skandale som er blitt kjent i offentligheten. Begge har et intenst ønske om å sone for sin fortid. Begge bærer på en stor skam. Men kan den andre egentlig hjelpe? 


Hjelpe meg om jeg ikke får lest denne boka fordi jeg ikke får kjøpt den i tide! Jeg vil nemlig være med på bokbloggerprislesingen. Men vi får se, ta tiden til hjelp og sette føttene sammen. Dukkeføttene, menneskeføttene, skoene i gangen. Det er vår og jeg aner høst. Ser du fargene i det matte ansiktet mitt?

søndag 23. februar 2014

Smakebit på søndag: Pelsjegerliv: Skjebnefortellinger

Hei Mari og flukten fra virkeligheten og alle som titer innom bloggene som er linket inn. (Hver søndag inviterer Mari til å dele en smakebit av det vi leser akkurat nå). Har du plass til en gammel bit av en bok? Dette er en samling korte tekster. Det er mange korte tekster. Det er korte tekster fra øyeblikk av liv. Noen lange, noen korte. Tittelen kommer av at det er selve livet som er de største utfordringene. Man trenger ikke dra på jakt eller eventyr for å finne spenning. Spenning er i livet, her og nå, i går, i morgen. Jeg har lest noen av historiene før, men ikke alle. "Boka inneholder moderne folkelivsskildringer, i et grenseområde mellom triviallitteratur, drømmer, myter og eventyr," skriver bokkilden. Boka finnes i nyere pocketformat også, her. Nasjonalbiblioteket har den gamle til utlån digitalt på bokhylla.no, det er en bok utgitt på Cappelen, forfatter Gro Dahle, år 1991. I dag leser jeg. Og her er jeg nå (s.26-27):
Hun satt på benken foran han og spiste sjokolade. Han kjente den rette ryggen på langt hold. Det lysbonde håret. Den myke haken. Men ikke kjolen. - Gratulerer med ny kjole Hedvig, sa han. Hun flyttet seg ikke på benken for å gi han plass. Men satt med beina i kors. Leggene i tynne strømper, føttene i pene sko. Han satte seg derfor ikke, lente seg isteden mot lyktestolpen. - Den er ikke ny sa hun og smilte forbi han. Han snudde seg ikke for å se hvem det var.  Bød henne pastiller, hun ristet på hodet. 
Og det slår meg, folk byr ofte på pastiller, fordi man "skal" spørre om den andre også vil ha, når man tar selv, men folk flest sier nei takk, og fortsetter, litt forstyrret samtalen. Hvem vil ha pastiller andre har gravd i esken på? Eneste gangene jeg selv sa ja til pastiller, var da jeg gikk til butikken for å kjøpe en eske Ifa og spiste innholdet på veien tilbake. Svart lakris. Min.

lørdag 22. februar 2014

Gro Dahle, jeg, drømmer og ballongene (eller andre ting av luft)



Vi har vært litt opptatte, på hver vår kant av internett der det noen ganger virker og andre ganger ikke.

Her kommer vi. Her kommer fredagspraten til meg og Gro Dahle. Her kommer vi. Ser du oss? Leser du oss? Jeg kan skrive. Bare kom inn.

Jeg: Når jeg våkner, er det fredag. Hva har du drømt?
Gro: Jeg tror ikke jeg har drømt noe.
Det har jeg selvfølgelig,
for jeg har jo sovet,
men jeg husker ikke drømmene.
Det er veldig sjelden jeg husker drømmer.
Jeg husker én drøm som har kommet tilbake mange ganger,
at det er en gris,
en stor, tykk, skitten og ruskete gårdsgris,
som reiser seg opp på to og kommer opp på siden av meg.
Så står vi to og ser utover et landskap.
Først da skjønner jeg at vi er på en topp,
at det er bratt på alle kanter og farlig,
og jeg blir redd,
men grisen tar meg i handa,
og det er en slik vidunderlig følelse av fred og ro og trygghet
med denne vennlige grisen
som støtter og trøster meg.

Jeg: Jeg vil tilbake til drømmeland, men jeg vil styre drømmene, som om hver drøm hadde en tråd. Ja, hver drøm kunne ha en ballong. Har du flydd i ballonger, utenom her med meg?
Gro: Nei, jeg har bare flydd ballong i tankene.
Hvis jeg ser bort fra alle de silkepapirballongene
som jeg har sendt opp
i nattemørket
og sett forsvinne som små flakkende lys opp over jordet ,
opp over skogen
opp mot stjerner og måne.

Jeg: Noen ballonger har flamme under for å sveve høyt i luften. Jeg tenker på tampen brenner, en barnelek. Fugl, fisk eller hund. Nærmer jeg meg deg?
Gro: Ja, du er så nær nå at jeg kan høre pusten din.
Jeg er nok hund,
ikke fugl, ikke fisk,
men en stor, vennlig hund med lyse øyne.

Jeg: Når flammene slukner og leken stilner, vil du ta meg med bort i sofaen? Jeg er alene, uansett, men jeg tror jeg vil sitte litt med deg. Sitte og spørre Hvorfor - hvorfor - hvorfor og hvordan: Hvordan har du det i dag?
Gro: Jeg har det ikke finere enn det svakeste leddet rundt meg,
og nå har det svakeste leddet i familien
hatt tøffe dager og uker,
sånn sett har jeg det ikke fint.
Jeg er full av uro og bekymring.
Men jobber for å jekke opp humør
og løfte hake og gi luft til tankene.

fredag 21. februar 2014

Hadde vi enda vært barn, sier du og tenker på lange, drømmeaktige reiser. For noen barn, er slike helt vanlige fredagskvelder, utrygge enda man har det trygt. Helt trygt. Kjenner du et sånt barn, som er redd i trygge omgivelser, blandt trygge mennesker, snille mennesker, i en god bolig og med leker og legoklosser, tv, klær og yndlingsmusikk?

Omtrent på dette klokkeslettet hadde stua fått støvsuger omtrent akkurat nå. Er vilt dyr gjennom stua. Hunden kunne hjemme seg, men ikke barnet. Jeg kjenner at jeg leter etter klokka. Etter morens middagshvil, rett før Norge Rundt, eller gjerne midt i. Det er cirka nå. Barnet ville løftet bena og krummet kroppen sammen i sofaen, til et eggeformet vesen.

Hvordan er det å være et egg i en sofa? Kanskje begynner vesenet inne i skallet å bestille bacon fordi det hører sammen, men det er jo søndagsfrokosten, ikke fredag kveld. Kanskje assosierer man seg trygt tilbake, finner en rød tråd, et gjerde og holde og og foreslår baconsvor og peanøtter og cola i stedet.

Kanskje, kanskje er skallet så tett at munnen ikke åpner seg og bena i lufta sitter  på sofakanten av stupet, for du vet, helgen begynner ikke før etter at noen har støvsuget og du kan ikke trekke deg inn i slangen, enda så redd du er og gjerne vil bli spist av en støvsuger. For døde egg, de føler vel ikke og trenger ikke passe inn i en ren stue?


Med riktig gullflaks, var du i butikken mens støvsugeren bråket mest og tok fra deg kontakten med gulvet. Men om ikke, lå egget der. Enda det ikke var påske, søndag eller speil. Kokt, stekt eller saltet?

Jeg slipper tårene i gulvet.

tirsdag 18. februar 2014

Boka på vent: Det spørs av Jostein Gaarder

I dag så jeg en bok på Mammut med de store hornene på det enda større hodet, jeg fikk lyst til å lese. Det passer ikke akkurat nå, det passer ikke å verken gå i butikken eller å bestille, for boka lukker seg rundt noen. Noen andre. Noen som ligger under pleddet, foran peisen, på en hytte i høyfjellet, til helga. Boka lukker seg rundt håpet, livet og kjærligheten når den ikke finenr annet enn død å skrive om. Det er svaret, når jeg prøver å skrive i dag. Jeg finner bare døden. Så, Jeg kommer til å lese videre på påbegynte bøker. Og vente med å få tak i Det spørs av Jostein Gaarder. Kanskje mest fordi jeg ikke vil innrømme hvor liten jeg er. Hvor liten jeg er som ønsker meg enda en barnebok.

Beskrivelse klipp og lim fra adlibris sin nettside:
Det er en kunst å stille spørsmål uten samtidig å antyde svarene. Denne kunsten mestrer Jostein Gaarder til fulle. "Det spørs" er en vakker bildebok til refleksjon og ettertanke. En liten gutt er på reise. Alene i et åpent landskap. Det er en reise i tanker og drøm. Det handler om å miste noe, men også om å forstå det mytiske og magiske ved å være menneske. Jostein Gaarders filosofiske spørsmål flettes sammen med Akin Düzakins bilder til en fortelling om vennskap, kjærlighet og sorg - og om det å våge å leve sitt eget liv.
Og mens jeg venter, puster jeg en pausefisk.  

søndag 16. februar 2014

Smakebit søndag: Blomsterhandlersken

Ja, jeg vet det. Jeg leser sakte. Men det er fordi ord trenger inn i meg, fyller meg, tar hele meg, drikker meg, som om de var blomster, spiste meg som om de var hunder. Voff, jeg vil ha en liten hund! Slik sporer jeg meg selv av.

Men som jeg alt har vært inne på, jeg fortsetter i en bok jeg har skrevet fra tidligere. Smakebit på søndag i bloggen Flukten fra Virkeligheten, av Mari, kommer jeg med side 23 i Gro Dahles blomsterhandlersken. Det er søndagens smakebit:

Jeg ligger så langt ute at jeg nesten tipper over. Lenger ut kan jeg ikke komme, for jeg ligger allerede med det ene kneet på utsiden av madrassen. Når jeg skyver hånden innunder puta, slik jeg liker best, stikker også albuen utenfor. I det siste har jeg erfart at det går helt fint å ligge på kanten til en avgrunn. Jeg har ikke ramlet ut av sengen en eneste gang siden jeg ble voksen. 

Og så, så fortsetter søndagskvelden og drar meg mot natt der jeg skal ligge på kanten min. Det slo meg akkurat nå at mammutsalget begynner i morgen, og jeg som jo skulle forhåndsbestille. Har salget begynt tidligere i år enn andre år? Jeg tror nesten det. Jeg kan i alle fall ikke huske at det var slik at man kunne handle bøker til vinterferien på mammut. Jeg trodde det var litt nærmere mars. Eller i mars. Og nå, nå går hele året rundt i hodet mitt og jeg lurer på om ikke Tusenfryd åpner snart eller om SAS fortsatt deler ut spyposer. Jeg kjenner meg så alene, uten fotfeste, at å legge seg på kanten av sengen, nok kanskje er det aller tryggeste stedet nå.

fredag 14. februar 2014

På valentinesdagen: Fordi jeg trenger dere

På bokmerker.org fant jeg innlegg med overskriften:
SPURN: SKRIVER DU FANBREV TIL FORFATTERE?
Og jeg gjør ikke det. Men jeg skriver TIL dem og MED dem og lener hodet mitt til bøkene deres, fordi 
at med dem, noen av dem, tør jeg fortsette å tro på bokstavene. Hodet mitt er koder, bilder og tankerekker. Skrivingen gir de rundt meg en smakebit, og meg en følelse av at noe henger litt sammen. En setning gjør jo det.  Noen ganger, kan jeg ikke skrive, men da er det fint å vite, at andre kan, og andre kan det bedre enn meg, og likevel, likevel, vil de lese meg. Fordi, fordi de er enestående. I bokhylla, på nattbodet, på andre siden av en pc eller mac. Vi skrives. 

tirsdag 11. februar 2014

Lyd, lukt og alle sansene i syvende far i huset

Noen ganger blir det altfor mye. Altfor mye på en gang. Det blir så mye, at jeg ikke får puste. Og da, da hjelper det ikke å si, boka er på vent, eller bildene kan redigeres i morgen. For jeg klarer ikke forholde meg til verken ordene, bildene, tankene eller boka. Og vet du, i morgen skal jeg skrible litt på en fortelling. Hvorfor det? Bare fordi jeg trenger et hopp å holde meg fast i. Det er ikke så farlig, dette, å sove på kanten av stupet, hvis jeg bare vet, at i morgen kan jeg skrive meg vekk.

mandag 10. februar 2014

Klar, ferdig, forhåndsbestill?

Mamutsalget har begynt på nett, man kan forhåndsbestille og få alt pakket og klart i sin butikk når bokjakten inntrer, eller i posten. Jeg har såvidt begynt å bla i katalogene, men ikke helt funnet noe - enda. Når sant skal sies, har jeg hadde tregt internett i dag så katalogene har ikke vist seg ordentlig, jeg har bare sett et par av sidene. Og det er ikke hele salget, nei! Jeg tror jeg vil finne en miks av gaver og lesestoff. Og nå, nå tror jeg jeg snart skal sove, mens nettet enda er langsomt. Jeg har lest litt i dag, i Blomsterhandlersken av Gro Dahle. Og det hjelper, å ha andres ord i hodet og ikke bare mine egne. Men, noen ganger, kan det bli litt for fullt. Litt for mange lyder, inntrykk, mennesker som snakker, skiftes ut, alt.. alt kan bli litt for mangt. 

fredag 7. februar 2014

Gro Dahle, jeg og fuglene

Det har nesten blitt en tradisjon på bloggen min, at jeg og Gro Dahle tar en samtale på fredagene. Det er tidlig morgen enda, eller, i alle fall morgen, og jeg sitter og hører på morgenlydene. Derfor er det flaks at det er fredag i dag, sånn at jeg kune dele noe med andre bokbloggere eller lesere eller begge deler. Ja takk, sier Ole Brum. Her er det vi skrev til i dag: 

En vakker dag, Gro, så er snøen bare et mykt teppe som demper lydene. Demper lydene og ikke hører hestehovene, enda.

Og gresset som vokser under, så sterkt at fuglene kjenner, 
helt fra syden, at våren kommer i Norge. Og da kommer de, 
flaksende, og blir fugler i Norge igjen.

Jeg: Liker du fuglene?
Gro: Ja!
Ja, jeg er veldig glad i fugler!
Jeg prøver å lære meg lydene deres.
Kråka er lett, og skjærene knegger, og trosten skarrer,
og ærfuglkolonien jodler i munnen på hverandre,
så det høres ut som et hageselskap.

Jeg kan gråspurvens tjui tjuii og kjøttmeisens titi da, titi da
Gulspurven teller til sju,
og villduene tuter anklager i skogholtet:
Du har tatt eggene mine, du! Du har tatt eggene mine, du!

Det er fint at noen fugler er igjen også om vinteren.
Buskene er fulle av spurv.
Men jeg gleder meg til linerla kommer med vippestjerten sin
og det svarte brystet, og jeg gleder meg til den alltid like optimistiske bokfinken, som spør kjære lille mor kan jeg gå på kino i kveld? Og svarttrosten også – som synger en mollstemt I'm a barbie girl. Og lerka kvitrer og triller desperat høyt oppe i lufta
og nattergalen bråker og skvatrer og ler hele sommernatta igjennom. Det blir fint når de kommer tilbake.

Jeg: Jeg hadde en venn som var redd for duer. Hun var så redd at hun løp. Hun løp fra noe som kan fly. Jeg tror kanskje ikke det var
logisk. Hva tror du?
Gro: Pussig. Men det er mulig å være redd for alt mulig rart.
Så det forundrer meg ikke heller.

Jeg: Hvis vi skal mate duene i parken, vil du sørge for at ender og
småfulg får og?
Gro: Det er fint å mate fuglene,
spiller ingen rolle for meg
om det er duer eller ender eller småfugl
eller løse fugler som sover under broer.

Jeg: Børretzen sang om at måkene skriker skal ha skal ha. Få gir dem noe. De MÅ ta. Jeg vil gi til måkene og. Kan du hjelpe meg?
Gro: De spiser seg ganske mette av søppelkassene her omkring,
så jeg er ikke noe bekymra for dem egentlig.
De forsyner seg ganske bra.

Jeg: Et forsikringsselskap snakker om at å mate duene i parken blir kjedelig i lengden. Det tror jeg ikke på. Parken endrer seg hele tiden. Hvem sitter på benken der borte?
Gro: Kanskje det er kjedsomheten selv i sin lange grå frakk?

torsdag 6. februar 2014

Fugl flyr videre

Det er ikke hver dag jeg sier til meg selv at jeg ikke kan lese videre, for boka må spares. Jeg sparer ikke på bøker, ordene kommer inn i minnebanken min selv om de er lest, så de sparer seg helt selv, uten min tålmodighet.

Men, her er unntaket, i samlesningen, hadde jeg lovet meg selv å bare ta litt og litt av bildeboken om gangen. Den var så vakker, jeg ville den skulle vare. Men nå, da jeg ikke kalrte å vente i går, tror jeg jammen jeg skal lese hele boka hver kveld. Den er så vakker. Og jeg vil være fugl.

Jeg skriver bokanmeldelse siden, i morgen tror jeg, dette er bare en spontan respons på et stort billednntrykk og korte setninger, en historie om en liten jente som vil bort av og til, sol, varme og en bestefar som venter. Dette er årets beste leseopplevelse. Sår, men vakker. Kvitrende, som fuglene, og likevel hviskene som vinden. Og mellom strømkablene lyser jeg på vent.

mandag 3. februar 2014

Oppmuntringen

Noen ganger, hjelper det, at noen sier til meg, hundre ganger, at det jeg skriver er så sterkt, så flott, så bra, at det må bli en diktsamling, men enda mer hjelper det når de sier de vil hjelpe meg å velge ut til den, for jeg finner ikke fram alene. I noen små sekunder, prøver jeg å tro på det, ved å lese setningene om og om igjen, tro på at ordene mine, er noe. Mer enn bare ord. Og kanskje, blir det en diktsamling. 
Men først må jeg komme til krefter. Med krefter mener jeg nok til å tåle lyden av at ark blas i, sko tråkker i gangen og mennesker kommer og går. Uten å bli utmattet av redsel, uforutsigbarhet og rammer som flyter. Jeg bare aner ikke hvordan. Og i det, er jeg sammen med noen helt alene. For jeg er flinkest til å se inn i skjermen, late som jeg er opptatt, smile til de som går forbi, og forsvinne i en ullgenser. Tenk å drukne i en sau, sier jeg og legger meg på ryggen. Jeg flyter i vannet, vektløs. Jeg elsket det, da jeg var liten. De andre barna fikk det ikke til, men jeg gjorde, lydene forsvant og alt var borte, og vektløst. Kanskje, er jeg et brev flagrende rundt i verdensrommet. God natta, månen. 

La meg bli fugl, hvisker jenta

Jeg fikk pakke o posten, fra Bokkilden, med boka til første samlesning. Jeg liker det, det at jeg for en gangs skyld er med på noe helt normalt. For aller første gang, føler jeg at det helt normale, vil få litt krydder av at jeg er med. Litt andre farger. Fordi, personlighetene farger alt som skrives. Og når vi er mange sammen som både leer og skriver, får hver anmeldelse og omtale en farge. Jeg skal ikke lese og anmelde boka i dag. Jeg vil ta den i små vingeslag. Jeg plukker opp de første sidene med nebbet. La meg bli fugl, hvisker jenta. Og akkurat som henne, knne jeg ønske jeg ble borte litt. Så ser jeg på håret hennes, ansiktet, øynene, ja boka ville ikke vært den samme uten henne. Og ikke uten lesere. Så, jeg skal lese boka, og skrive om den. Fugl, Av Lisa Aisato, tror jeg blir en bok jeg kan lese mange ganger, roper jeg, legger boka i sofaen og lukker munnen. Jeg leser videre i morgen.

søndag 2. februar 2014

Smaken av søndag

Du våkner, kjenner det lukter frokost og vet du ikke er alene. Hadde du vært alene, hadde det ikke luktet frokost. 

Jeg står opp, og derfra, begynner utsettingen. Jeg skal skrive smakebit på søndag, jeg må bare finne roen først. Noe i meg, driver meg rundt i rommet. Verdensrommet. Jeg bruker internett og klarer ikke lande på en eneste side. Er jeg en komét nå, eller bare et hastende stjerneskudd? Hva skjer om jeg faller ned? 

Da faller jeg sammen, tenker jeg, og prøver å åpne boken jeg skulle skrive smakebit fra, sånn at det ikke blir for sent. Sånn at den ligger der før jeg har falt sammen. Snø raser fra taket i dag. Det regner i Oslo by. 

Som alle andre søndager med smakebit, tar jeg del i Flukten fra virkeligheten sin spalte. 
"Vi trenger å ha en vegg i ryggen, du og jeg. Noen ganger er det nok med en håndflate som stryker, andre ganger behøver vi hele reisverk av innsikt og fatteevne for ikke å falle, tumle ned i uforstand og rådløshet og angst. Enkelte ganger er vi hverandres vegg, iblant er du min, men ofte må jeg være din alene, for du snubler og faller så lett. Og da, Gabriel, hender det at jeg blir redd, når jeg ikke selv har noe å holde fast ved, noe å klamre meg til, bare vind og lys og åpent hav, og du ramler utfor all begripelse." 
Det var på baksiden. Og inni boken, ganske tidlig i den. Jeg leser denne boken. Den er et brev. Fra Halfdan W. Freihow. Kjære Gabriel, heter boka. En vakker bok til en autistisk sønn. 
Likevel er det sant at ingen har lært meg mer om at det finnes en sammenheng i alle ting enn du.
Du, tilsynelatende den minst egnede av lærermestere, DU som ikke klarer, ikke våger, alt det vi andre synes er spennende og utfordrende og krevende, alt som er brått og plutselig og uventet, alt som er brudd og endring og forvandling. Du som til og med misliker hjemlige overraskelser, ihvertfall når de opptrer i en annen form enn som presanger, eller kunngjøringer om at vi skal gjøre noe vi har gjort før og som du vet at diu liker, og selv da bør de være varslet og fornberedt i god tid. (…). s. 24

lørdag 1. februar 2014

Hvis jeg hadde en mormor

Jeg har fått mail fra bokkilden. Ny bok fra han som skrev en mann ved navn Ove. Den nye boka til Fredrik Backman heter mormor hilser og sier unnskyld. Hvis jeg hadde en mormor, tror jeg hun ville sagt unnskyld for at hun ikke fikk sett meg, stekt vafler og gjort andre mormorting. Men hun laget i alle fall mamma, og mamma har laget mange vafler. :) Boka ser ut som en spennende og livsrik bok. Jeg tror jeg skal lese den. Jeg må bare samle inn litt overskudd først, og bygge hjerterommet til mormor helt mykt og fint så hun har det fint mens hun besøker meg. Om jeg er trøtt nå? Ja, kanskje litt. Godnatta.