tirsdag 30. september 2014

Boka på vent: Muselita

Jeg har ei barnebok på vent. Det er Inger Frøysaa sin Muselita. Boka er ei barnebok utgitt på Publica. Muselita er en vilter mus med verdens største ører. Når jeg leser det, tenker jeg på Dumbo og lurer på om hun kan fly. Og jeg lurer på alt hun kan høre. 

Sammen med familien og vennene sine bor hun i en liten musefren i en skog (kanskje nær deg?). Muselita er full av ideer, noen bra, andre ikke helt bra etter Mammus og Pappmus sin smak. 

Romantikken blomstrer blant unge og gamle i musegrenda. Bryllup forberedes. Men så skjer det noe... Mennesker kommer til Mosesteinen.

Jeg liker slike bøker mellom de som krever mer voksne øyne og ører. Jeg liker at det hendvendes til barnet i meg. At jeg får lov å både krympe og vokse i bøkene jeg leser. Har du ei barnebok på vent? 


Lei av å høre om andres sykdom? Fortell om din egen!

Jeg sitter med en pressemelding fra Norsk Folkemuseum. Den vekket min interesse. Tittelen lyder: "Lei av å høre om andres sykdom? Fortell om din egen!" Og det er du velkommen til i kommentarfeltet her på bloggen min også, men først skal jeg sitere litt mer fra pressemeldingen.

Videre står det: 
"Norske og svenske forskere slår seg sammen for å finne ut mer om hvordan akkurat du opplever å være forkjøla. «Målet for prosjektet vårt er å finne ut mer om hvordan mennesker opplever hverdagssykdommer som forkjølelse og influensa», sier Karine Aasgaard Jansen, forsker på temaet ved Umeå universitet i Sverige.
«Undersøkelsen er en del av et større forskningsprosjekt om influensa i Skandinavia, der vi har flere problemstillinger som belyser temaet fra ulike synsvinkler. En viktig målsetning for prosjektet er å bidra til mer brukervennlige prosesser for smittevern» sier den svenske forskeren videre.
I Norge er det Norsk etnologisk granskning (NEG) som gjennomfører undersøkelsen, som allerede er i gang. «Helse er viktig i folks hverdag, og dermed et vesentlig tema å samle inn folks opplevelser rundt. Et samarbeid med Sverige gjør at vi kan sammenligne norske og svenske erfaringer», sier leder for NEG, Audun Kjus. "Folk er opptatt av sykdom, og da spesielt sin egen, så her forventer vi mange svar, avslutter han".

Jeg syns dette var veldig interessant og lurer på hvordan bloggleserne ser på egen sykdom. Har du en morsom historie å fortelle? 

Selv har jeg aldri hatt influensa. Forkjølelse har jeg selvsagt hatt, men det gjør meg fint lite. Mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg har lite å si om forkjølelse. Forkjølelse bare ER: Jeg snufser, mister stemmen, får feber. Alt dette fikser kroppen min veldig fint. Det var verre med pappa. Han klager når han er forkjøla og hoster og bærer seg. Og en vanlig forkjølelse kan fort kalles influensa og man er døden nær. Hvordan har du det når du er forkjøla


mandag 29. september 2014

Høstferie

Hvilken bok ligger ved siden av deg nå? Ved siden av meg, ligger tegneserien Zelda og fagboka I am Aspien Girl og fagboka fortellerkunst og romanen Selvportrett ved gravstøtte. Jeg får meg ikke til å lese. Bare taste litt. Til og fra. Til leserne mine fra en vaskeklut. Klut? Ja, jeg har kastet håndkle. 

Jeg kjenner meg veldig sliten. Luften har gått ut av ballongen. Jeg må lære meg å puste, om igjen. Og hvordan gjør man noe så grunnleggende? Det vet jeg ikke. 

Jeg har mailet med Cappelen i dag for å få oppklart noen datoer, det gikk brillefint. Jeg har god tid på å sende mitt bidrag. 

Jeg har hatt en vanskelig samtale med noen. Jeg skal ikke utbrodere det mer. Det er tross alt en blogg om bøker. Og det som rører seg rundt, i, foran og bak litteraturen. Og der, kommer friminuttet inn. Når man har litt fri, så kan man lese. Og det gjør mange nettopp nå. Det er høstferie. På fjellet sitter noen jeg kjenner med ei god krimbok. Krim er litt for skummelt for meg, for jeg drømmer om det meste jeg leser om natten. Drømmene mine er helt virkelige. 

Nei, jeg vil heller mate sauene jeg. Og telle dem. Til jeg sovner. Lese? Det kan jeg gjøre i morgen. 




søndag 28. september 2014

Zelda fikk meg til å smile! SMIL.

Ok, jeg er prosa-elsker, men jeg må innrømme at tegneserien Zelda er ganske morsom. Den forklarte meg nettopp noe veldig viktig. Noen kan finne på å si til meg: Jeg bryr meg ikke om hva andre sier om deg, jeg liker deg godt jeg. Og Zelda bekreftet det jeg alltid har følt, at sånne setninger er slemme og vonde og ikke snille i det hele tatt. Og nå kan jeg dele det med Zelda her hun ligger flat i fine tegninger i et tynt tegneseriehefte. For etter sånne kommentarer, blir jeg liggende å lure hva sier de om meg? Og hvorfor i alle dager måtte vedkommende overveie om den likte meg utfra andres verdier? Nå kan jeg med rette føle at den typen kommentarer, gjør vondt og ikke godt. Og jeg kan hviske hemmeligheter til Zelda. Jeg tror jeg har fått en ny seriefavoritt sammen med Nemi. Jeg leser stort sett bare noen få sider, men likevel - de GIR meg noe. Sjekk ut det nye bladet du også! 


lørdag 27. september 2014

Smaken av nye bøker

Smakebit på søndag i Flukten fra virkeligheten. Og i dag flykter jeg inn i virkelighet. Det er Thomas J.R. Marthinses Selportrett ved gravstøtte, side 37.
"Men det var ikke derfor jeg ringte, sier han. Å? sier faren. Jeg ringer for å fortelle deg at vi skal få en gutt! sier han. Skal dere får en gutt! sier faren. 
Men det er ikke sant. Han ringer ikke til faren. Hvis han hadde gjort det, ville ikke faren ha tatt den, så ville mobilen ha ligget lysende og vibrerende på farens kjøkkenbenk mens han stekte karbonadene og sint snudde dem i oanna og tenkte faen heler, slutt å ringe meg. Han ringer mora i stedet, og søstere ringer han, de blir så glade, og han er glad han også, men han er ikke bare glad, han er aldri bare glad lenger. Søstera og mora kommer for å feire jul i Danmark. Julaften er heller aldri bare julaften lenger."
Jeg reiser til jul. Gleder du deg til jula? Jeg vet det er lenge til. Men det er under et kvartal. Jeg går gjennom byen, huset, tankene, pakkene, pakkelista, juletreet som skal stå der om under tre månder. Så pakker jeg inn søndagen og lar dagen skure seg selv. Jeg har flere bøker å bla i. Det er tross alt høst enda, og mange boklanseringer. 


På død og liv

Hai-Hai sa den ene haien til den andre. 

Jeg skal bare skrive. På død og liv presser jeg meg til å skrive et blogginnlegg. Helt ut av et mørkt blått hav. Det kunne vært tårer. Det kunne vært saltvann. Men tårene sitter fast. Likevel, jeg er på dypt vann. Jeg har kjørt skuta før. Har du? 

Ta årene fatt. En i hver hånd. Ta store tak. Åretak. Så kommer vi i havn. Hvis vi glemmer at vekten av tunge tanker er på størrelse med danskebåten. Men la oss glemme. Men vi er førevar og etterpåkloke fra Titanic, så ta med redningsvest og livbøye. Vi seiler på åpent hav. Vær Odd Børretsen og skriv: Noen ganger er det Allrigth. I båt. Om sommeren. Når det regner. Når måkene skriker. Noen ganger. 

Jeg ser meg rundt. Det er bøker. Bøker jeg har lest og bøker jeg skal lese. Og noen som kanskje forblir uleste. Fordi, konsentrasjon og båtkjøring på dypt vann lar seg ikke alltid kombinere. 

Hva gjør du i kveld? 

(Jeg seiler på livets hav. Oi, der var en hai. Goodbye. Og så fader bloggen ut for i kveld. I morgen er nytt skippertak.) 

En svensk Nemi? Nytt blad fra Egmont

Egmont er vår største leverandør på tegneserier. Nå kommer de med nytt blad, Zelda. Zelda er skapt av svenske Lina Neidestam. Zelda er mislykket, egoistisk, agressiv og sexfiksert. Og det er nettopp derfor hun er så viktig. Zelda er en antihelt det ifølge Egmont det er vanskelig å få nok av. Jeg leser ikke mye tegneserier, men gir dette bladet en sjanse fordi det minner meg litt om Nemi og jeg har faktisk likt å blad i Nemi. Jeg leser de sjelden fra perm til perm, men koser meg med enkeltsider. 

Zelda er en dame helt uten impulskontroll, med feministiske idealer hun sjelden klarer å leve etter selv. Kombinasjonen skaper latter og innen stripesjangeren skriver Egmont at hun er et lenge etterlenget tilskudd. Tidligere har vi sett striper fra Zelda i de svenske Metro og Nemibladene og i Norge i Pondus, Rutetid og Dagbladet, men først nå har hun fått sitt eget blad. Her. 


I Nordlys var spalten for hard kost for leserne, og redaksjonen gav etter og fjernet Zelda. Jenters usminkede nakenhet er visst fortsatt kontroversielt. Egmont ser med lattermild glede at jenterssingelliv i all sin usminkede nakenhet fortsatt er hysterisk morsomt for de fleste, så her sitter jeg med et nytt blad i hendene - Zelda: Jenter som kommer. Her kommer jeg og leser! 


fredag 26. september 2014

Lørdag morgen

Luna får ikke sove. Hun åpner vinduet og kikker ut.
Det er noe der ute.
Noe som svever og glir sakte mellom husene.
Er det en ballong?
Er det en ...fisk? 
Det står på baksiden av En fisk til Luna, skrevet og illustrert av Lisa Aisato, utgitt på Gyldendal. Den skal leses i dag. 

Fisken har gått seg bort og Luna skal hjelpe den hjem igjen. Jeg kjenner meg som fisken i dag. Og i går og i morgen. 

Imens jeg egentlig blogget, klarte jeg ikke vente med boka. Den er nydelig. Jeg har lest hele og skal lese den mange ganger. Herfra til månen. 

Jeg snufser og snyter meg. Fordi det er morgen og jeg er ofte forkjølet om morgen. Ingenting annet. 

Nå skal jeg se på en tegneserie fra Egmont for boka har jeg alt lest. Og det passet bedre med en barnebok i dag. Det står at En fisk til Luna passer barn fra tre til seks år. Jeg vil si til nittini. 
Boka er vakker og gjør at jeg vil skrive. Og være en fisk på månen, og høre til der. 

torsdag 25. september 2014

Inger Hagerup - våre små søsken

Noen ganger trenger jeg noen ord. Ord hjelper mer enn klemmer for meg. Ikke ord om at det skal ordne seg. Men ord om at det er greit. Og jeg er veldig glad i diktet til Inger Hagerup: Våre små søsken. Jeg limer det inn her. Til tanke og ettertanke. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Kreft og kjærlighet

Samlaget gir ut en ny bok. "I kreft og kjærleik". To mennesker har nylig funnet hverandre, i god voksen alder. Jostein Nerbøvik og Ellen Kristvik står i startgropa til et liv sammen da de får vite: Kreften hans har spredt seg fra føflekken som for lengst er fjernet. I kreft og kjærleik. Ettertankar av Ellen Kristvik er ei bok om en spesiell mann og en konkret kjærlighetsshistorie.

Jeg ser for seg bestefars avmagrede kropp før han dør etter ti år kreft i 2004. Jeg vil lese denne boka. Men ikke i dag. I dag har jeg nok med å være meg. Ville bestefar sett min avmagrede kropp og kjent på avmakt? 

onsdag 24. september 2014

Tøffelhelt?

Jeg går for tøfler hvis jeg først skal gå for noe annet enn strømpelessen (der er jeg tryggest, for da har jeg bakkekontakt). Jeg har store problemer med å ikke vite hvor i rommet jeg er. Jeg vet du ser meg i hjørne av sofaen, men likevel, er ikke dette nok. Jeg må krølle bena sammen og plante dem i gulvet. Er jeg et tre? Definitivt ikke. Jeg har ikke fargerike blader. 

Tøfler går Arne og Carlos for også og kan bli den nye strikkefassjotten. Først var det julekuler. Deretter strikkedukker og så mange plagg. Jeg har selv strikket et Arne og Carlos-skjørt med reinsdyr og selbustjerner. I år kommer tøflene: 30 tøfler, ett grunnmønster. Forlag: Cappelen Damm. Boka er allerede utsolgt, men kanskje har du sikret deg den? Nytt opplag er på vei. Går du med? 
Jeg lurer på om jeg er helt tøffel, eller tøffelhelt. Jeg er sliten som en tøffelsåle, og prøver desperat å følge etter de jeg er glad i. Tøffelhelter føyer seg. Gjør jeg? Jeg tror at et sted på veien gav jeg opp. 

tirsdag 23. september 2014

Et godt blad

Ingen ting er som å krype opp i sofaen med en god bok, sier vi ofte. Men noen ganger, er et blad enda bedre. Med glanset papir, fine bilder. Egmont skriver i dag at de største bladene fortsatt selger mest, og at det er vi damer som leser mest - og aller mest i den mer voksne aldersgruppen. Det er Hjemmet, Norsk Ukeblad og Famlien som er på topp, mens Elle også er i vekst. 

Nisjebladene vokser også, for eksempel interiørblader. Humor som Nemi og Pondus selger også godt selv om tegneserier generelt har gått noe ned i salg. 

Selv har jeg alltid likt at noe følger med bladet, noe ekstra, til akkurat oss lesere. Kanksje er det en barnslig interesse å ville det skal følge med noe jeg kanskje aldri bruker, men det var et spenningsmoment hver fredag jeg og pappa var på butikken og jeg fikk velge meg et blad. 

Liker du de små ekstragavene? 

Boka på vent: Alle mot én

Jeg leste i går pressemelding fra Cappelen Damm. Boka som må leses er Alle mot én. Jeg legger den til "på vent-lista". Det er tirsdag og spalten til Beate Boka på vent er åpen. 


bilde fra Cappelen Damm

Forlaget melder:
"Ann Kristin Liland opplevde alle foreldres mareritt. Hennes sønn Robert gikk fra å være en glad, skoleflink gutt til å bli en nedbrutt og traumatisert tenåring etter flere års mobbing på ungdomsskolen.

Hun kjempet hardt for at mobbingen skulle bli tatt på alvor, men de ansvarlige sviktet og mobbingen fikk fortsette i flere år. Senere kom selvmordsforsøk og rusproblemer for Robert.

Til slutt gikk Robert til sak mot Søgne kommune for å ikke ha gjort nok for å stoppe mobbingen. I februar 2013 vant han rettssaken og ble tilkjent erstatning.

Her forteller Ann Kristin Liland om den tunge veien hun har gått og hvor lite hjelp man får når barnet mobbes.

Det er skrevet mange bøker om mobbing, men få med råd til foreldre mens det hele står på. Saken der Robert fikk erstatning er også et eksempel på at myndigheter blir holdt ansvarlige, der dette tidligere ble sett som et privat problem.

Ann Kristin Liland håper at denne boka skal åpne opp debatten for hvor ansvaret for mobbing skal ligge og hva det gjør med familiene som rammes."

Tilbake til tirsdagen min. Det handler om å våkne. Jeg er så utrolig trøtt og sliten i dag. Det er for mange inntrykk. Da er det bra at noen andre gir uttrykk for hva som ikke er bra. Takk for at det lages en bok om gutter som mobbes. Det er ikke så mange gode bøker om det. 

mandag 22. september 2014

Å fylle høstferien med poteter

En potet. Poteten. Flere poteter Alle poetene. Dikt et høsteventyr!

Neste uke står det høstferie i skolekalenderen. Hva vil barna dine fylle den med? 

I gamledager var høstferien potetferie. Det ble plukket poteter. I den ånd åpner Norsk Folkemuseum på Bygdøy dørene med kortreist potetferie. Det er poteter som gjelder.  Hver dag fra søndag til søndag kan publikum plukke poteter, lage potettrykk, og være kokk og steke potetpuff. Velkommen til god gammeldags potetferie – hele høstferien. Og lurer du på hva potetpuff er? Jo det er en blanding av potetmos og pannekaker. Kanskje kan den bli med videre inn i høsten på middagsbordet. Barna kan lage selv! 

Jeg foreslår eventyr på Nasjonalmuseet som jeg blogget om tidligere i dag. Og drar du til fjells, pakk med en samling eventyr eller last ned applikasjoner med de tradisjonelle eventyrene på lesebrett. Les og fortell. Kanskje kan du og de minste dikte deres egne historie? 

Andre fine aktiviteter er å drikke vann rett fra bekken, med egen turkopp, i elver vannet er rent nok, bygge varder, gå turer, samle løv og lage bilder med kontaktapir eller bruke bladene som stempler. Kreativiteten er det eneste som stopper. 

Jeg slår et slag for potettrykk og deler en idé. Bruk en pepperkakeform med et motiv du eller barna liker. Del poteten i to. Press formen inn i poteten. Skjær rundt formen og du har et potetstempel! Bruk stoffmaling og du kan trykke på grytekluter, kjøkkenhåndkler osv. Kjempefin julegave laget av barna selv. Og, det er faktisk bare tre måneders tid til jul. 

Det er en gang: Eventyr på Nasjonalmuseet

23. september åpner formelt Eventyrrommet i Nasjonalgalleriet. Bildet er lånt fra pressemeldingen. 


Publikum får oppleve smakebiter av eventyrmotiver fra museets store samlinger, lagt til en arena de kaller Eventyrrommet i anledningen. Der gis publikum en ny opplevelse av tradisjonelle eventyrfortellinger, melder Nasjonalmuseet. Scenograf Milja Salovaara har skapt et eventyrunivers med vegger kledd i blå fløyel og gulv dekket med tepper – kun verkene lyser mot betrakterne i det dunkle rommet. Selve inngangsportalen til rommet er en tilnærmet kopi av Theodor Kittelsens egenproduserte ramme til det utstilte selvportrettet. Jeg vil inn! Vil du? Være med så heng på! 

Det er vannliljekikkhull, Soria Moria, Nøkken, den syvende far i huset, Askeladden, Smørbukk og prinsesser og troll. Det er eventyrstunder og bildegalleri. Her lever eventyrene videre.

I Eventyrrommet inviteres barn i alle aldre (0 - 100? Da er jeg innafor) til eventyrstunder der de får møte Askeladden og andre skikkelser fra folkeeventyrene. Et aktivitetshefte for barn vil alltid være tilgjengelig i rommet og det kan også bestilles. Allerede i høstferien, fra tirsdag 30. september til fredag 3. oktober kl. 12.00–14.00, kan 1.–4- klassetrinn være med på «Helt eventyrlig». Her får elevene utforske eventyrskatten og tegne eller male fantasifulle eventyr i atelieret. Jeg kjenner jeg vil være barn igjen. Og det er det som er så fint med museer. De er åpne for alle. 

God morgen mandag!

Det er tidlig formiddag (Wikipedia: Formiddag er den perioden av dagen som avløser morgen. Teoretisk starter den klokken 09.00 og varer frem til klokken 12.00 (middag). Formiddag avløses av ettermiddag som går videre over i kveld.) I litt videre forstand kan formiddag beskrive hele den første halvdel av døgnet, med uttrykket ante meridiem (a.m.) hentet fralatin.)

Frokosten er spist. Epostene lest og jeg går gjennom nettbutikker for bøker, som jeg som oftest glemmer i jungelenen (les: Internettjungelen). 

Først har vi CDONhttp://cdon.no/, som byr på bøker og musikk. Og apropos musikk, glemmer jeg ofte at platekompaniet.no også selger bøker. Forvirret? Det er jeg. Jeg husker at ARK har bøker, ordet ark minner meg om sidene i ei bok. Men de har også en tilleggstjeneste som ikke alle er klar over. Den heter klikk og hent. Det betyr at du kan sitte hjemme i ro og mak, bestille bøkene du ønsker og få de henteklare i butikken du velger det - og det til nettpris om det var noen tilbud. Ark venner har alltid tilbud. Og gratis Dagblad fra i dag eller hvilken dag du måtte komme, også når du ikke handler. Adlibris, Haugenbok og Bokkilden er tre andre  butikker jeg bruker mye.  Alle kan anbefales. Fortelen med bokkilden er at for oss som er medlemmer, er det alltid fri frakt på bøker, samme hvor billig boka er. 

Jeg blar videre i denne dagen. Nå venter samtale om en time, deretter litt foto og blogg på http://kamerailomma.blogg.no

søndag 21. september 2014

Samlaget ute med ny strikkebok

Det er høst og mange tyr til strikketøyet. Islandsk strikk, er den nye boka fra Samlaget forlag. Boka er oversatt av Magni Hjertenes Flyum og inneholder omtrent 60 tradisjonelle, men òg moderne oppskrifter for kvinner, menn og barn. Boka inneholder mange variantar av den klassiske islandske ullgensaren, men også mindre prosjekt som sokker, votter og skjerf.

Oppskriftene i boka er frå 1950-talet og fram til i dag og er laget i samarbeid med den eneste(!) garnprodusenten på Island, Istex. I dag opplever garnprodusenten et stort oppsving, noe den tradisjonelle mønstra islandsgenseren skal ha mye av æren for.

Islandsk ullgarn er billig og enkelt å få tak i på nettet, ifølge Samlaget.

Smakebit på søndag

Jeg spiser snart. Det er den tiden av dagen det snart er et måltid. Jeg må følge kostplanen. Koste hva det koste vil, så må jeg spise for å unngå enda mer tvang og sonde. Jeg puster ut, enda en halvtime igjen. 

Jeg kjenner smaken av høst. Hva er den? Den er mer en luft og lukt enn mat. Men mat lukter også. Og jeg vet, at familien min plukker sopp og multer. Det er høst for dem. 

For meg, er høst gråhvite korridorer med trær utenfor som drysser med bladene sine. 

Jeg blar opp i boka Selvportrett ved gravstøtte av Thomas J.R. Marthinsen. Jeg er på side 30 og finner en smakebit til spalten til Mari
Når han står her med kameraet foran ansiktet og ser på dattera si gjenom linsa. Hvor har han vært? Det spør han seg pluselig om, og han er så sliten, det er som om alt handler om å ta på seg ren skjorte hver dag og kjøre den drøye halvtimen til jobben, komme seg gjennom arbeidsdagen, si ja til for mye, kjære hjem mot konjakkglasset som venter, når ble det slik?
Resten av kvelden vil jeg redigere bilder og kanskje skrive litt. Jeg har ikke mot til å lese. Eller krefter. Bare til å smake på disse få ordene. Når ble det slik? 



lørdag 20. september 2014

Ut og...les?

Vil du lese, men også oppleve kulturliv? Legg turen til Cappelen Damm huset!

Tirsdag 23.september kl. 18.00 inviterer de deg til lansering av boken Stillhetens råskap: Mindfulness for å prestere på topp! Forfatter Anders Meland vil presentere den nye boka si og ta for seg temaene hva mindfulness er og hvordan denne treningen kan hjelpe en til å prestere maksimalt.
Påmelding til mats.flem.norman@cappelendamm.no

Onsdag 24.september kl. 18.00 ønsker de velkommen til en italiensk aften! Det blir deilige smaksprøver fra boken Min italienske bestemors kjøkken, presentasjon av boken og samtale med forfatter Mariangela Di Fiore.

Jeg kan ikke dra selv, men deler slike arrangementer når jeg kommer på det. Jeg var selv og hørte Beate Grimsrud på Litteraturhuse snakke om en Dåre fri. Det gav boka et ansikt og en større historie og leseropplevelse. 

bildet fra Cappelen Damm

Jeg har en svakhet for biblioteker og vil også følge med på hva som skjer der utover høsten. Men det er jo så mange biblioteker, så man må nesten undersøke i sin kommune hva som står på programmet. Det er ofte høytlesning for barn, ala bok og bolle. 

Én forfatter, 24 timer, alle norske fylker

Jeg sitter med en pressemelding fra Samlaget, de som utgir bøker på nynorsk. Det tiltaler meg og gjør Norge rikt med sine to språk
Bokaktuelle Gunnar Garfors besøkte alle fylkene i landet på 24 timer! Jeg lar meg imponere. Torsdag 18 september ble boka utgitt med tittelen "198. Mi reise til alle verdas land."

16.9. kl 00.01 starta Garfors på rekordforsøket landet rundt, og etter 22, 5 timer landet han og broren, Øystein Garfors i Alta i Finnmark. På stuntet brukte de én ferge, to biler, og sju fly.

-Dette var den beste måten å etterlikne besøk i alle verdas land på, her hjemme i Norge, sier han selv om stuntet. 
De utvekslet bøker mot historier i alle fylkene de var innom og flere fulgte med i sosiale medier på reisen. 

Jeg synes det er gøy når noen gjør noe ekstra ut av boklanseringen sin, og å få forfattere på besøk er veldig flott. Selv har jeg møtt noen gjennom intervjuene jeg har gjort. 

Julegavedronningen

Jeg liker å gi bort gaver som varer, så i dag sitter jeg og ser på Bladkongen . Der er alle slags abonnement. Jeg har lyst til å gi bort noe som inspirerer i hverdagen og er en pause fra alt annet samtidig, og som dumper ned i postkassa hver måned. Går det? Her  er det mangt å velge i. Jeg kjenner noen som driver med håndarbeid, andre som lager mat. Noen er opptatt av komme i form. Noen er småbarnsforeldre på jakt etter tips og ideer og smarte produkter. Noen fotograferer og vil ha fotoinspirasjon. Noen sverger til Familien, andre Se og Hør. Noen leser alltid Donald Duck. Og for ikke å glemme Pondus og tegneserier for de voksne. 

Selv, leser jeg bok. Men jeg ser gjerne på magasiner som Vinduet og Fotografi. Det gir meg noe. 

Jeg kommer til å putte noen bøker under treet også. Folk leser ofte i jula. De har bedre tid og det er mørkt og kaldt ute om kvelden. Bøker og musikk hører jula til. Nå med spotify og annet, er ikke cder lenger obiligatorisk julegave. Men en god bok eller et abonnement, kan være det. 



fredag 19. september 2014

Sitt fint i det!

Fredagsdrømmer i en sofa! trademax har sofaer til under 5000 kroner, og jeg kjenner på baken at jeg godt kunne trenge en ny sofa å slynge meg i med boka mi. Ellegant skulle den være. Ellegant, komfortabel og til en god pris. Er ikke det tre gode ting?

I vår tid, varer ting kortere enn før. Verden går i et raskere tempo. Vi bytter sofa, data, vaskemasking, - alt sammen oftere. Derfor ville jeg satset på kvaltitet som varer litt lengre. Jeg er ikke så glad i forandring av ting jeg liker, så når jeg først har funnet det rette inventaret, vil jeg at det skal holde seg. År etter år. Men selvsagt, lommeboka setter pris på en god pris fremfor å bruke opp hele budsjettet på noe å sitte i.

Den største hobbyen blandt nordmenn, er oppussing. Og hva passer vel bedre i en nystylet stue enn nettopp en fin sofa? Jeg er ikke i en slik fin stue, men da ville sofaen blitt blikkfang og fått alt fokus. Og jeg skulle sitte der med boka mi, skrive, beskrive og la meg bli inspirert.

Her er en sofa jeg kunne tenkt meg. Den går ikke ut på dato, og jeg liker ting som varer så jeg satser på kvalitet. Bildet er fra trademax. Enkel, stilig, romslig.

Jeg kunne godt tenkt meg tilhørende lenestol, til bare meg! Jeg kunne delt den med en dachs som i interiørbladene. Og selvfølgelig skulle jeg hatt et vakkert ullpledd over meg og ei god bok i hånda, evt. Kindle.



Ellers i rommet, ville jeg hatt én grønn plante, et akvarium og en tavle med bilder av ting jeg liker. Jeg skulle også ha en elektronisk ramme emd bilder av alle jeg er glad i. Godt fornyet stue!

Innlegget er sponset.

onsdag 17. september 2014

Har man slikt å gjøre...

...så har man slikt å føre. Jeg har gått rett inn i en ikke-lese og ikke-skrive-fase. Jeg vet ikke engang hvorfor, bare at alt er fryktelig tungt. Så for å ta litt lett på det, det er ikke noe mer å snakke om. Derfor skriver jeg ikke. Men på den annen side, andre har skrevet. Og det kan jeg skrive om. Sant? 

Jeg tror på det. Jeg tror på at det er viktig å anmelde bøker og å løfte de ut av bokhyller og ned fra loft og opp av kjellerboder. Derfor skriver jeg i dag disse linjene, for å komme i gang, litt senere, etter litt hvile, med boka jeg egentlig leser. 

H. 

mandag 15. september 2014

Når nettet svikter

Nettet er unormalt ustabilt, og jeg sliter med å komme inn på min egen blogg. Jeg får ikke svart på kommentarer. Men jeg leser dem på mail og setter stor pris på dem. Jeg håper nettet bedrer seg snart, så jeg får svart hver enkelt på innkomne kommentarer. 

Ellers er det mandag og en ny uke. Men jeg trenger inspirasjon! Bildene mine og skrivingen min blir ikke den samme når jeg er tom inni meg. Og alt handler egenltig om inni meg. Det jeg gjør utenpå også. 

Når jeg skriver, er jeg. På godt og vondt. 

Jeg er ikke på nett med livet for tiden. Livet danser til moll og musikken kjærlighet er dyster rap. Eller noe annet. Jeg er rett og slett ikke tilstede. Hei, er det noen hjemme? 

Jeg prøver, jeg gjør virkelig det. Men noen ganger, har man prøvd nok. Nok til å se at dette gjør for vondt. Til å holde ut. 

Men tilbake til boka. Det var en gang en jente som skrev blogg om bøker. Og det må hun fortsette med. Eller? Det regner bokstaver som ikke henger sammen. 


søndag 14. september 2014

Smakebit på søndag: Selvportrett ved gravstøtte


Smakebit på søndag holdes av Mari i flukten fra virkeligheten. Jeg har nettopp begynte på en bok om mannlige familiemedlemmer som plutselig blir borte og et nytt liv som er på vei. Boka er en roman om ensomhet og kjærlighet i familien og om retten til å skrive om eget liv. Jeg snakker, eller mer korrekt skriver, selvfølgelig om boka Selvportrett ved gravstøtte av Thomas J.R. Marthinsen. Hva kan skje i en familie når en far trer ut? Og om far og sønn i to generasjoner, ensomhet og kjærlighet og savn. Lansering 15. september, men jeg hadde alt bestilt og fikk den på fredag. 

Smakebit s. 20: 
Han ser for seg farens kulde på denne måten, som en isbre som strekker seg sørover fra Norge, den er fire kilomenter tjukk og skitten som snøen langs E18, og den strekker isfingrene sine hele veien ned til Danmark, til der hvor han er, der han sår i sitt danske landskap med sin danske kone og sitt norske språk og gjør hva han kan for å finne ut hva han skal gjøre. Om boka skal skrives om enda en gang. Eller om den rett og slett skal sløyfes. 

Jeg er glad det ble bok. Og jeg skal lese den. Fra perm til perm. Språket er rikt og jeg trenger pauser for å få med meg alt.  


lørdag 13. september 2014

Saklitteratur på lørdag: En blogg om asperger syndrom


Paula Tilli opplever verden annerledes, og inviterer leserne til å oppdage hvordan det er på bloggen sin: http://blogg.aspiration.nu Hun har også skrevet en bok: På ett annat sätt: mina erfarenheter Aspergers syndrom – ett autismspektrumtillstånd. Du finner den hos blandt annet Adlibris. 

Paula blogger omtrent hver dag og nytt tema og reflektert innhold er det hver gang. I dag kunne jeg lese om å bli missforstått/feiltolket. Innlegget finner du her: http://blogg.aspiration.nu/att-bli-misstolkad/ . 

Jeg kjente meg veldig igjen. Jeg snakker med hendene når jeg ikke får til samtalen. Da tror folk jeg er ivrig, mens jeg i virkeligheten er usikker, redd og i villrede fordi jeg ikke finner igjen mine egne ord. Og når jeg smiler, så er jeg ikke nødvendigvis glad. Jeg kan være tvert om, men jeg vet at folk vil ha et smil. Det er min maske. Og den fungerer, og jeg kommer aldri til å ta den helt av meg. Masken er en del av meg og min måte å forsvare meg mot andre på. Da slipper jeg de ikke helt inn. Eller ut. For folk blir satt ut av hvordan jeg egentlig har det. 







Bok i posten!

I går kveld fikk jeg boka Selvportrett ved gravstøtte (de hadde glemt å sjekke posten på dagen så jeg spurte på kvelden før jeg la meg). Det var perfekt, for jeg var akkurat ferdig med La oss snakke om det. Selvportrett ved gravstøtte er av Thomas J.R. Marhinsen som jeg studerte journlistikk i Volda med. Det er derfor ekstra spennende å få holde hans første roman i hendene. Tidligere har jeg lest novellesamlingen hans "Du". Coveret er av kunstneren Samantha Small og jeg liker det. Førsteinntrykket sier: Les meg. Og det skal jeg gjøre. 

fredag 12. september 2014

God helg

Det er fredag. Det er helg. Jeg går inn i den med blandede følelser. Jeg vet ikke om følelsene bor i magen, hjertet eller hodet. Noen ganger er de sommerfugler. Andre ganger mer som larver. Og de spiser meg innvendig. Og utvendig, leser jeg snart bok. 

Jeg skal bli ferdig med "La oss snakke om det" i helga. Og kanskje begynne på noe nytt hvis postmannen har vært her. 

Nå er det tid for å svelge følelsene og putte de i en matboks med lokk. Jeg har ikke plass til dem i alt jeg skriver, da klarer jeg ikke å skrive, puste, leve. 

Bilde: Bor følelsene i magen? Modell: Dukke av Therese Olsen, foto og edit, jeg. 

Hva skal du i helga? 

torsdag 11. september 2014

11. september 2014

Det er 13 år siden verden så tårn falle sammen på direkten. Det er 13 år siden jeg satt i sofaen og så på uforståelige nyheter. Det er 13 år siden ting var like uforståleig for andre som for meg. Jeg har litt 11. september hver dag. Men over til virkeligheten.

Mediedekningen var bred og enorm og den første i sitt slag. Det var en dag som for alltid ble en dato vi husker. Det var en dag som endret sikkerhetsrutiner. Det var en dag som drepte mange mennesker. Det var en dag som veltet en halv verden. Det var en dag som viste at ting kan skje fort. Det var en dag vi for alltid vil frykte skal gjenta seg, i en noe annen form, og vi vet ikke engang hvor.

Dagen skrev seg inn i minnebøker og historiebøker og blir stående for alltid.


onsdag 10. september 2014

Vilde virre vapp

I går fikk jeg se at tre bøker har blitt solgt i sommer gjennom itunes. Tusen takk! Det er litt enklere å laste ned derfra enn i Blurb for mac eller ipad/iphonebrukere.  Blurblinkene er på siden under profilen min hvis du vil ha papirutgave eller pdf (og ipadbok). Men for at de som ikke har fått til ipad/iphone der og likevel vil lese barneboka som ipadbok/iphonebok for små og store om vilde virre vapp forklarer jeg her hvordan du finner boka i itunes. 

1. Åpne Itunes. 
2. Gå til iTunes store
3. Søk på vilde virre vapp i søkefeltet. 
4. Boka er der. Kjøp slik du pleier å gjøre med apper/musikk. 

Tusen takk! Jeg har jobbet to år med boka. Den er ikke perfekt. Men den er noe. 

Jeg leser, ergo forsvinner jeg

Når jeg skriver, er jeg. Når jeg leser, forsvinner jeg bak ordene. De er ikke engang mine. Har du det sånn? Jeg prøver å kjenne meg igjen, men ser at jeg er for annerledes enn de som skriver boka. Jeg må lage min egen. I morgen skriver jeg. Atter en dag. 

I dag har jeg laget blogheader for ei søt jente i Trønderlag. Jeg kan lage gratis for deg også, om du trenger en, bare ta kontakt. Jeg liker å lage noe som kommer til nytte. 

Ellers har dagen vært ganske vanlig. Vanlig vil si uvanlig. For alle andre enn meg. Men for meg, har det vært en vanlig dag. Og i morgen kommer advokaten hit. Etter det, vil jeg krabbe sammen i sofaen med en god bok og kanksje skrive litt. Jeg har en bokanmeldelse å skrive. 

Og har man slikt å føre, så har man slikt å gjøre, sa Askeladden. Jeg er et eventyr. En annen dag. I dag, bare leser jeg. Og redigerer bilder. Og ser ut av vinduet. Det mørkner. Det er høst, snart vinter. Jeg har kjøpt en julegavebok allerede. 

I morgen er det 11. september. Det er en spesiell dag for alle som husker. En person jeg bryr meg om har også bursdag. Jeg har sendt pakke i posten. Det er en spesiell dag. Jeg trenger gjentakelser når jeg skriver, for å holde meg på sporet 

tirsdag 9. september 2014

Boka på vent: La oss snakke om det


Redaktør/forfatter: Signe K. Narvesen
ISBN: 978-82-8314-021-7
Utgivelsesår: 2014
Målform/språk: Bokmål
Innbinding: Heftet
Antall sider: 143

I går fikk jeg boka "La oss snakke om det - Når unge mennesker mister livslysten." Hva sier ungdom som har vurdert å ta sitt eget liv, nå? Jeg skal anmelde boka i Kvinnekraft, medlemsbladet til Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. I dag trekker jeg den frem i spalten til Beate, boka på vent, fordi det er en viktig bok for mange unge og de som skal se dem. 

Jeg har allerede begynt å lese, og er på side 84. I boka bryter Lilith, Maria, Vilde, Torstein og Karianne tausheten og deler sine erfaringer, i håp om at andre unge skal se at det finnes håp til tross for at livet føles tungt her og nå. I tillegg møter vi fire fagpersoner som forteller om hvordan de møter unge som har mistet lysten på å leve. 

Samtidig venter jeg på Unni Lindells Brudekisten og Thomas J. R Marthinsens Selvportrett ved en gravstøtte. Hvilken bok har du på vent? Link opp ditt innlegg om bok i høst under her og få flere lesere, du også. God bok!


mandag 8. september 2014

Skappelstrikk - mer enn God kveld Norge

Jeg krabber opp i sofaen. Det banker på døra. Jeg tar ullpleddet enda bedre rundt meg og sier: Kom inn. Det var post til meg. Det var Skappelstrikk. Boka fikk meg til å lengte etter ull mellom fingrene og strikkepinner. 

Tittel: Skappelstrikk
Cappelen Damm
Utgivelsesdato:21.08.14
ISBN:9788202447809
Språk/målform:Bokmål
Innbinding:Innbundet
Antall sider:176

Dorthe Skappel har gitt hele landet strikkefeber, og i en tid der det er rimeligere å kjøpe klær enn å lage dem selv, skal det noe til. Hun har fått rendbeisste jenter til å plukke opp strikketøyet. Derfor blogger jeg om den. 

Nå kommer Skappel med en hel bok full av strikkeoppskrifter i samme stil. Alt kan lages av nybegynneren. Jeg er en erfaren strikker, men boka appelerer også til meg. 

Boka har enkle illustrasjoner og fine bilder. Bildene er varme og det går mye i høstfarger. Boka kom akkurat på rett tid. Bildene er av Skappelfamilien som modeller. Maria Skapell Holtweiler har illustrert. Med andre ord er det et familieprosjekt jeg sitter med i fanget. 

Fotografen Agnete Brun har gjort en god jobb med å fremme det nære. Stilen er jordnær og glamorøs på samme tid. Papiret er matt og tykt. Det oser kvalitet men ikke glamour. Jeg liker det. 

Dorthe deler også sitt forhold til strikking opp gjennom livet og om historiene bak de forskjellige oppskriftene hun presenterer. 

Boka rommer alle de klassiske genseroppskriftene så vel som nye laget spesielt til boken. Anbefales! 



søndag 7. september 2014

Smakebit på søndag: Fortellerkunst

Jeg blir meg på smakebit på søndag som denne gangen er hos Astrid Terese. Jeg sitter med Henrik H Langelands fortellerkunst. Den innledes med et utdrag fra Karl Ove Knausgård, min kamp 2: 
Det var en ny start, jeg føyde de siste hundre sidene til den alerede lange filen med begynnelser, og begynte igjen. Denne gangen var det engletemaet jeg grep fatt i. Jeg kjøpte en av de billige kunst-temablkene, den var full av englebilder, og ett av dem vekte min interesse, det viste tre engler som var ute og gikk i et italiensk landskap, kledd på femtenhundretallsvis. Jeg skrev om en som så dem gå der, en gutt som gjette noen sauer, en hadde forsvunnet, på jakt etter den, mellom noen trær, så han englene. Det var et sjelden syn, men ikke helt uvanlig, englene holdt til i skogene og utkantene av menneskenes virkeområder, og de hadde gjort det så lenge som folk husket. Lenger enn det kom jeg ikke. Hva var historien? 
Og med det går jeg over til bildene mine. Jeg tenkte du som leser kunne lage historien. Jeg har mine, du har dine. Historier. Og vi assosierer forskjellig. Jeg har laget en bok om hvordan jeg ser verden med asperger syndrom og vil vise deg en av mine sider som ikke er skriving. Det er bare fotografier. Redigerte og mindre redigerte. Ekstraintekter om det blir noen går til autism speaks. Jeg anbefaler papirversjonene, men ipadboka er også fin.

Here is link to the book in paper versions plus pdf: www.blurb.com/b/5536117-my-tiny-view-of-world 


Here is link to the book in ebook for iPhone and iPad: store.blurb.com/ebooks/485790-my-tiny-view-of-world

Om boka:
Real adventures starts with a frog and ends with a frog. Logical: Frogs are frogs. They are not princes, but frogs. I like the truth. And I like the frog and the puzzlebricks that fit. When bricks dont, my picture of life fall apart. That means I cant puzzle. I do photos.

You see the frogs among your shoes while walking. I love shoes. I look more at your shoes than your face. Is that amazing? This book is photos of my tiny world of view, using dolls as illustration and an honor to the dollymakers that let me use their dolls in my book. This is beeing me. I will let you discover details too, with taking a look in the book. What do you see?

This little adventure of photos, 28 different photopages plus one that is the same as the cover + cover and copyrigtpages + introduction. is just about the truth: Real frogs stay frogs.


Left over money goes to organization working for Autism.

Tilbake til fortellerkunst. En roman handler mye om en endring. Noe skal skje. Jeg sliter med oppbyggingen av min, om den noen sinne blir en bok. God søndag! 

lørdag 6. september 2014

Lørdagstanker

I en ideell verden, hadde jeg blogget om noe enkelt. Noe skapende. Jeg tror jeg sier strikking. Men jeg får ikke ha strikkepinner. Jeg hadde laget strikkeoppskrifter. Jeg hadde prøvestrikket. Jeg hadde delt. Jeg hadde heklet. Skapninger og plagg. Og Gud vet hva. Vet Gud hva? 


Jeg tror ikke han vet at jeg gjerne skulle skrevet en matblogg med masse fine oppskrifter. Men med en anoreksi i brystet, hjertet, hode, ja helt inn til beinmargen, er det ikke mulig å prøvesmake. Jeg kunne laget pene kaker, men de kunne for alt jeg vet smakt forferdelig. Jeg har heller ikke erfaring på området. Jeg kan dessuten ikke bruke kniv, skje, sleiv, kjøkkenmaskiner og Gud vet hva. 

I en ideell verden, hadde jeg ikke trengt å blogge akkurat nå. Jeg hadde sittet med familien, kanskje et eget barn eller tre og hatt hjemmelaget pizza og lørdagsgodt, kvalitetstid til klokka ble ni og de minste sovnet stille etter at JEG hadde lest eventyr fra boka JEG har skrevet om Vilde virre vapp. I en sånn verden, ville menneskene måtte tenke. 

Tenke seg til, det finnes ikke så mange som tenker. De tenker på seg og sitt. Og på folk som har bursdag. I dag er jeg relativt sinna på et bursdagsbarn. Og det er ikke akseptert å være sint. Så jeg sitter helt stille. Jeg har ikke skjønt uttrykket stille som en mus. Mus piper. Pip, pip, pip, pip. Som på et samlebånd på rimi. 

I en ideell verden, hadde aldri dette blogginnlegget blitt til. Og det blir til. Fordi, noen mennesker er annerledes. Inkludert meg. Ha det på badet, din gamle sjokolade. Jeg får slike barneregler i hodet når jeg er redd, sint og sliten. Derfor kan blogginnlegget se slik ut. Og bare slik kan jeg leve og levere en bokblogg. Og jeg lurer på, hva jeg skal lese i morgen. For i morgen er det smakebit på søndag. Jeg får smake på det til i morgen kommmer og skyller lørdagen bort. Borte vekk. Ned i do? Om en time eller to. Ja, tilbake til barnereglene. Jeg er redd. Størst av alt er kjærligheten, men ærlighet varer lengst. Helt til månen og tilbake. Og så liten som månen er herfra, må den være veldig langt unna. Langt nærmere er lysstoffrøret i taket. Det er våre stjerner og det er nok de jeg reiser til til jul. 

Lørdag?

Noen dager, kommer aldri i gang. I dag er en sånn dag.

Hvordan er dagen?

Du våkner for tidlig. Du setter deg ved Macen. Du skriver på en bok du ikke vet om noen gang blir en bok.

Du speiler deg selv i iphoto og registerer at du er uten mimikk. Og ikke kan du skrive limerick. Tror jeg. Om meg. Jeg liker bedre seksordsnoveller:

ikke fisk død mann på boks 

Og så fortsetter dagen. Sult er en roman. Men også et faktum. Jeg vil bare ikke se det. Jeg lukker øynene mens kroppen vokser. Så legger jeg på svøm. fisk napper smaker dødt salt vann. 


Jeg tar hodet over vannet og går.


Hva gjør du en lørdag? Skriver kjærlighetsbrev? 


fredag 5. september 2014

Et lite løft for meg


Vilde Virre Vapp by Helene Larsen | Make Your Own Book

Siden jeg ikke er gjennom noe forlag, må jeg løfte litt på boka mi og sette den kanskje på hylla di.

I dag er en sånn dag jeg trenger akkurat en slik bok. Jeg kune ønske den fantes da jeg var liten.

I dag fikk jeg mail fra ei som hadde lest den. Hun skrev: Gratulerer. Og veldig mye annet bra. Men gratulerer holder for i kveld. Nå skal jeg snart sove. 

Fredag og helg og smalltalk

Noen ganger, blir ting ganske kleint. Big Time kleint. Som når man blir spurt om man anmelder noen bøker for tiden og personen vil se på bøkene. Da kjenner jeg, at vi er ikke på samme bølgelengde. Jeg sa jeg ikke forstod spørsmålet. Hun ville vite om jeg hadde noen prosjekter. Men jeg er ikke vant til sånn smalltalk. Ikke smalltalk som handler om meg. Men den kan godt handle om andre. Jeg kan si: Hva skal du i helga? Jeg forklarte at jeg har en bokblogg og ikke bare anmelder i bladet jeg anmelder for. At det er rom for enda flere bøker i bloggen. Her på loftet. Men jeg sa ikke noe om loftet, for jeg var alt gått i kjelleren. Jeg klarte ikke konversasjonen. I det hele tatt. God helg. Hva skal du i helga? 

onsdag 3. september 2014

Bokanmeldelse: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Bok: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til 
Forfatter: Liv Marit Weberg
Forlag: Aschehoug 
Sideantall: 189
År: 2014 



Jeg var først veldig skeptisk: Forfatteren var yngre enn meg. Så måtte jeg medgi, jeg begynner jo å bli ganske voksen. Jeg er en tredjedel på vei til 90. Og så leste jeg. Jeg kommer til å røpe en del av handlingen nå, fordi slutten er så vakker at jeg bare MÅ skrive om den. 

Hovedpersonen, jeg-personen, i den sarkastiske, morsomme, kalde og varme romanen har flyttet til Oslo for å studere. Hun klarer ikke å studere. Hun vil i det hele tatt ikke være sammen med noen. Kjæresten har gått fra henne og hun bor på en hybel som ligner en skoeske. Til og med mai betaler lånekassa. Så er det slutt på alt. Og hun skal begynen å jobbe, uten å kjenne seg kvalifisert til noe som helst. Hun ender opp på en dårlig drevet veikro. En av sjefene hennes viser seg å være den nye kjæresten til eksen Tore. Og hun er gravid. Livsballen triller videre nedover med svart humor. Jeg er ikke spesielt glad i ironi, fordi jeg ikke vet hva som er riktig og ikke. Men utover i boka tar det seg opp. Jeg blir glad i den nye gutten hovedpersonen får opp øynene for; Brilla. Brilla har rotter og endelig finner jeg-personen noe hun er flink til: Å passe dyr. Hun passer 38 rotter. Og ballen triller opp til nord. De to skal passe en dyrebutikk i Troms - sammen. 

Totalt sett er det en lettlest roman med stor skrifttype, enkel handling, stor symbolikk. Jeg heier på de håpeløse. 

P.S Liv Marit: Kommer det en oppfølger? 

tirsdag 2. september 2014

Boka på vent: Brudekisten


Det er høst. Bokhøst. Aschehoug slipper fire bøker nå. En av dem ble promotert i Dagbladets Magasinet på lørdag. Unni Lindell har lagt handlingen i den tiende boken om politiforsker Cato Isaksen til Gaustad sykehus i Oslo. Jeg er godt kjent i traktene og gleder meg til å lese boka.

Handling: Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen.

Videre skriver forlaget: Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.


"God" høstlesing! 

mandag 1. september 2014

Din datasnok!

Jeg har sagt det før og skriver det igjen: Jeg er opptatt av ord og detaljer. Og noen ganger, sitter jeg og koser meg på nettsiden til språkrådet. I dag er ordet jeg fant, det engelske: Hacker. På norsk ble det  datakløppar/datakløpper; datasnok. Så det er dagens skjeldsord til virusspredere og andre dataforbrytere. Og med det, setter vi passord på alle brukerkontoene våre. Vi har så mange passord at vi glemmer hva som hører til hva. For meg, er det fryktelig frustrerende. Det kjennes ut som hjernen min har gitt opp hver gang jeg oppdager at jeg ikke husker kombinasjon av brukernavn og passord. Og på en måte, er det sant. Jeg har gitt opp å leve. 

(Pause.)

Jeg ser opp fra dvalemodus og beveger blikket til høyre. Der ligger en bok. Fortellerkunst. Om å skrive en roman. Og jeg vet at fristen for å betale studentagiften til bibliotekfjernstudiet er i september. Men jeg kjenner, at jeg ikke er klar. Om jeg noen gang blir det, er usikkert. Men det at denne lille fagboken fortellerkunst gjør at jeg ikke klarer å åpne øynene, vitner om at jeg ikke er klar for et pensum nå. Også min personlige skriving kjenner at det går dårligere. Jeg kan ikke skrive prosa så godt som før. Og bildene mine, de svekkes også. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle meg, for jeg er ikke datasnok. Men kanskje jeg kan kalle meg en smurf. Din elendige, kraftløse, lille Smurf. 

(Stopp.)


bilde fra openclipart.org

P.S. Til alle som har kommentert på bloggen min i det siste: Jeg sliter med nettilgangen så jeg får ikke trykket på svar. Jeg får komentarene i mail og setter stor pris på dem(!), men jeg får ikke svart fra bloggen min. Jeg håper nettet blir mer stabilt fremover, sånn at jeg får gitt dere tilbakemeldingene dere virkelig fortjener. 

H.