Jeg våkner før jeg egentlig er våken. Jeg åpner øynene mine før jeg egentlig kan se. Jeg ser en mann sitte i stolen. Jeg sier "opp". Det betyr: Jeg vil stå opp.
Jeg vet ikke hvorfor ordene mine blir så få, litt som hos en treåring. Når jeg vil snu meg i sengen sier jeg: Snu. Og jeg sier Drikke når jeg er tørst. Jeg sier ikke "Kan jeg få drikke?"
Når jeg skriver, orker jeg hele setninger. Men når jeg snakker, blir jeg noen ganger tre år. Og jeg sier basalbehovene. Snu, toalett, opp. I beste fall "stå opp".
Dette tenker jeg på i dag. I sms-språket derimot, er det mer riktig med forkortelser. Det sparer tid og penger. Men det å forkorte når jeg snakker, handler om kreftene mine. Og evnen til å kommunisere over lang tid. En setning er noen ganger for lang og jeg kommer til kort. "Opp".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar