Follow on Bloglovin

torsdag 22. januar 2015

Et bilde. Et dikt. Et nærblikk.

På kloss hold sitter jeg og fotograferer, skriver, memorerer og dikter. Og sånt blir det bilder, ord og dikt av. Det samme med angsten, depresjonen, aspgergeren, anoreksien, alt sammen bidrar til et utdrag i helheten. Noe man kan elske. Det er det som er med dikt. Man kan holde hverandre i hånda og kysse og beskrive kjærlighet, uten å egentlig være i stand til å elske. Jeg kan skrive en romantisk roman, for i natt hadde jeg en romantisk drøm, men jeg kunne aldri tålt den i virkeligheten og jeg er enda uggen fra søvnen. 

Jeg kaller det litteraturtrikset. Skjønnlitteraturtrikset. Man kan dikte opp, finne på, og ingen kan si det er sant eller usant. Det var bare forfatteren og den kan male bilder. I alle fall skrive dem. Og leseren ser det for seg. Sant eller usant er underordnet. Det er litteratur. Så hvis jeg skriver om kjærlighet, er det neppe basert på erfaring, men oppdiktet tull eller lånte setninger og lånte fjær. Som vingene i bildet. Vingene er ikke der, men vi vil fly. Årringene er bare et fingeravtrykk. Du vet vel at du har spor på hver en finger? 

Avtrykk. Et fingeravtrykk er alt som skal til og du er dømt. Eller frikjent. 

Hva gjør du i dag? Jeg slåss mot klokka (se for deg knyttnever). Tiden har stoppet opp. 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar