søndag 22. mars 2015

Smakebit å smile av: Kampen Park

Dette er fantastiske ordspill! Jeg leser Kampen Park, den nye tegneserien fra Emont, anbefalt av selveste Pondus. Shop & sprett & tjo & hei! Det er ikke så lett å gjengi ute ntegningene men jeg gjør et forsøk. 


Postbudfugl kommer og roper: 
- Avis! - Kommer! svares det fra inni tre(nd)et. - Det er jo bare regninger! Hvorfor sa du "avis"? - Vi er forplitet til å si det. Sponset av bilutleiefirmaet. haha. Jeg tuller med deg. Her er avisen din. - Hehe. Din spøkefugl. I tankeboble: - Gretne gnager! I tenkeboble: - Dumpapp! 
Løp og kjøp sier jeg bare. Og så går de på shopping, gnagerne Henning og Fleming, for å kjøpe ny sommerpels. Hva leser du en søndag? Om du leser avisa for å holde deg samfunnsorientert, gå for reklamen. Det er tross alt et forburkersamfunn. 

torsdag 19. mars 2015

Ny tegneserie fra Egmont: Kampen Park

Når to homser endelig fikk utdelt hovedroller i en norsk tegneserie, ble det i form av to ekorn. Som bor i et tre. I et tre(nd)strøk i Oslo. 

Kan det bli bedre? Jeg elsker ordspill. Og når de i tillegg er tegnet, får de sin egen dimmensjon. Jeg kan bygge en høyblokk i tankene, med plass til alle slags par.  

Henning og Fleming minner om andre fiktive gnagere, nemlig Snipp og Snapp. Den ene med rød snute, den andre med litt hissig temperament. 

Serieskaperen Stein Arne Hove fører pennen som tryller fram disse to fargerike ekornenes turbulente samliv. Også han boende på Kampen. Men i et ekte hus, med en ekte felle (en kone) og to barn. 

Serien presenterer virkeligheten til de fleste par, samme hvilket kjønn man deler hi, tre eller hule eller hus med. 

Bladet 100 shades of grey fra Kampen Park dumpet ned i postkassa mi i dag. Jeg gleder meg til å lese. 

søndag 15. mars 2015

Smakebit på søndag: Bagasje

I dag åpnet jeg ei bok som ligger på vent. Det er Granta, arena for ny litteratur, nummer 3, som heter Bagasje, utgitt hos Gyldendal. Jeg leser Om vekten av en lettelse av T. Harry Schjerven. Smakebit: 
Jeg spør: finnes det en hemmelig venn for et kjærtegn, en fugl
for hånden, et beskjedent løft: en liten lettelse
som kan gi et mål på hva himmelen bærer? 

torsdag 12. mars 2015

Alle disse følelsene (les: Av hat)

I dag er det en sånn kjip dag. En sånn dag du ikke vil noen ting. Jeg har lyst til å si til noen at de kan dra til helvete. Men heldigvis er det ikke så mange å snakke med. Nå syns du sikkert jeg er patetisk og barnslig. Javisst er jeg det! 

Jeg klarer ikke gi og ta, jeg klarer ikke føle ballanse i forhold. Men gjør det meg til et dårlig menneske, eller gjør det meg til meg? Jeg tror det gjør begge deler. Og noen ganger er det viktigst å være sann. Og klyper jeg meg i armen, kjenner jeg at jeg er her. 

Det er en lang dag. Jeg sov lenge, likevel er dagen lang. Det henger ikke sammen. Og jeg henger ikke sammen. 

Jeg tar av meg hatten for hat. Hat er så sterkt at jeg faller sammen. Og det sitter i hodet, på hodet, som en hatt. 

H. 

søndag 8. mars 2015

Smakebit på søndag

Jeg har ikke lest stort denne uken. Faktisk ikke i det hele tatt. Men i dag åpnet jeg Hopp da, så blir vi kvitt deg for å finne en smakebit. Jeg falt for denne: 
Tine har alltid vært en pappajente. Hun var med faren sin overalt. Da Tore trente og spilte egne fotballkamper, var Tine med. Hun var med han på skolen da han tok økonomifag, hun var med han når han jobbet på slakteriet, og hun var med når han besøkte venner og kjente. Og hvis han en dag spurte "vil di være med?" og hun svarte nei, smilte han og svarte "Neiei, ha det da"# og så tok det ikke lang tid før Tine løp ut på trappen, veivet med armene og ropte: - Veeeent, jeg er med likevel! 

Boka er om Tine som ble mobbet. Jeg er glad hun hadde pappaen sin, i den brutale hverdagen. Han visste ingenting, men var der. Nesten alltid. Han har skjønt, etterpå. 

I dag har jeg sovet litt, tatt bilder, vært en del på nettopp nett og nå blogger jeg. Hva gjør du en søndag? Foran meg venter en utfordrende uke. 

tirsdag 3. mars 2015

Boka på vent: Din, Alltid

Det er tirsdag og bare en uke igjen til en viktig dag. Jeg kjenner jeg er lettere nervøs. Jeg får ikke til å lese, men boka passer jo da desto bedre - for da kan den fortsette å ligge på vent litt til. Jeg velger meg Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen. Du kan lese om boka her. 
Dette skriver forlaget om boka: 
Hva hjelper det at samfunnet frikjenner deg, hvis moren din sier du er skyldig?

En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake. 
"Din, alltid" er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse - og en livslang lengsel etter frikjennelse.
Boka får også meg til å tenke. Hva hjelper det at folk sier det ikke er min feil, når de i neste øyeblikk er sinte for den jeg er? Jeg skal ikke grave mer med den spaden i dag. Jeg rører rundt grøten og invierer til mellommåltid. 

P.S Da jeg skulle poste til spalten, ser jeg at Beathes blogg er borte. Jeg må gå på jakt. Har noen andre tatt over spalten? 

søndag 1. mars 2015

Smakebit på søndag

I dag er det bare å si: Velkommen mars! Vi går inn i en ny måned. Det er en spesiell måned for meg, for om bare noen dager skal det bestemmes om jeg skal leve eller ikke. Det høres kanskje dramatisk ut, men noen ganger er liv dramatiske. Og døden er en del av livet.

I dag er verdensdagen mot selvskading. Jeg vil sende gode tanker til alle som har det vondt på den måten i dag. Det står stor respekt av alle som fortsetter å kjempe. Jeg ønsker alle en skadefri dag. Men det er kanskje for mye å håpe på. Men kanskje får noen en ekstra klem i dag og et klapp på skuldra?

Smakebiten jeg deltar med hos Mari i Flukten fra virkeligheten,  henter jeg fra boka Hopp da, så blir vi kvitt deg, boka om Tine Marie som ble mobbet, nettopp fordi mange mobbeofre sliter med selvskading. Også mange år etterpå. 


Jeg finner smakebiten på side 24, under tittelen Den upopulære jenta.
Som den dagen hun var på vei hjem fra skolen. Det var ikke langt å gå. Likevel rakk de å ta henne, de to naboguttene som ventet i svingen. De sto i veikanten. TIne skvatt i samme øyeblikk hun så dem. Det var to litt eldre gutter hun alltid hadde vært redd for. (...) Alt var stille rundt henne. Guttene nærmet seg. Øynene hennes var fylt av en blanding av redselstårer og rendrååer, men hun så dem. De ble større og større for hvert skritt hun tok. Hun var nesten hjemme, men mellom henne og den trygge husdøren, var naboguttene.
- Skal vi vise deg en tryllekunst? lokket de.
Hun svarte at hun ikke ville.
Det tok ikke mange sekundene før guttene hadde fanget henne. De presset en stor, knall gul paraply nedover hodet hennes, og klemte til. Sperret henne inne. Tine hylte og gråt. Hun var livredd.
- La henne være. La henne være!
Stemmen til Tines kusine var utenfor paraplyen. Det reddet henne.